Det har blitt stille i fjøset

Av Svenn Arne Lie

Knapt to år etter at det «verst tenkelige regjeringsscenarioet» for norsk matproduksjon overtok makten, råder det en mystisk, øredøvende stillhet over et jordbruk i krise.

Suksesshistoriene serveres fortsatt fra Landbruksdepartementets kommunikasjonsavdeling, fortsatt med tilsløringer, halvsannheter, svarte og hvite løgner som tilbehør. En jordbruksavtale som gir økte inntektsavstander er i boks. Bondelederne og byråkratene er like samstemte som før om billig kraftfôr, enda mer tilskudd til volum og enda mer støtte til å bygge store ulønnsomme fjøs.

Stortingets menn og kvinner er like tilfreds med å overlate styringen av norsk jordbruk til jordbruksforhandlingene.

Norturatoppen snakker til Stortingets næringskomité om at kjøtt og mjølk bør produseres i store volum i sentrale strøk på økende mengder importert fôr, der tilskudd fra staten skal finansiere ei drift som framstår som stadig mindre lønnsom. Tineledelsen advarer imot økte produsentpriser, og vil heller produsere mye mjølk på tilskudd, importert fôr og eksportsubsidier.

Bondevennene i Ap, KrF og Sp er enige i den politiske kursen som billig kraftfôr, økende tilskudd til stordrift og statlig investeringsstøtte til storfjøs fører til, og stemmer for jordbruksavtalen mellom Listhaug og Bondelaget.

Lite er nytt. Denne jordbrukspolitikken har over lang tid hatt virkemidler som stimulerer til kapitalintensiv stordrift basert på økende mengder importert kraftfôr og tilskudd. Politikken har ikke gitt Norge et solidarisk, bærekraftig eller økonomisk robust jordbruk. I stedet gjør den jordbruket mer sårbart for internasjonal konkurranse, skiftende politiske vinder og finansspekulasjoner. Matproduksjonen løsrives fra ressursgrunnlag, driftsøkonomi og politiske formål. Like fullt, den har fått stempel som en suksess.

Det nye med Frp i Landbruksdepartementet, er altså ikke politikken som føres. At lite er nytt, er egentlig det som er det viktige. De siste 25 årene har politikere, ledere i jordbruket, forskere, landbrukseksperter, og samvirketopper slått seg på brystet og kalt seg «venner av norsk landbruk». De har vært enige om å male den samme fanden på veggen: Frps landbrukspolitikk.

Med Frp i regjering har det derimot blitt tydelig for alle og enhver at problemet for norsk jordbruk ikke er Frp, eller at Frp er i regjering. Problemet for norsk jordbruk, med sine politiske venner og en massiv støtte i befolkninga, er at de ikke har noe alternativ til den jordbrukspolitikken som Listhaug fører – de har ikke noe alternativ til den jordbrukspolitikken som har blitt ført i årtier.

«Fanden» er ikke lenger på veggen, men i regjering. Og i jordbruket har det blitt merkelig stille. Er det stille fordi den politikken som Listhaug nå fører, som inntil nylig var en suksess, ikke er ille nok? Lurer jordbrukets ledere på hva det skal mobiliseres imot? Eller kanskje hva slags jordbruk de skal mobilisere for? Skal vennene av norsk jordbruk både være imot Frps landbrukspolitikk og for jordbruksavtale med Listhaug?

Kommentator i Nationen Kari Gåsvatn er trolig inne på det sentrale når hun 16/7 skriver at «Ofte trekkes det ned en klaff når landbruket kritiseres av dem som har kjærlighet til norsk landbruk.» og videre: «Det er farlig for landbruket dersom det er liten vilje til å innrømme skyggesidene ved den effektive, sentraliserte modellen». Er tausheten et uttrykk for at debatten om norsk jordbruk ikke er velkommen?

Mens et jordbruk i krise og et Frp i regjering har fått stillheten til å senke seg i fjøset, så øker matdebatten i omfang, intensitet og relevans utafor fjøsdørene. Arealforvaltning, stordriftsulemper, inntektstall og beregninger, ressursgrunnlag, mangfold, kvalitet og produksjonsmåter, markedspriser, gjeld, kraftfôrpriser, tilskuddssystem, handlingsrommet i tollvernet, norsk vs. internasjonalt jordbruk, ny samvirkeorganisering, stortinget vs. forhandlingsinstitutt.

Lista er lang. De mest interessante og opplyste perspektivene om norsk jordbruks framtid debatteres dessverre uten at jordbrukets representanter er tilstede.

Derfor trengs det progressive krefter i jordbruket, mer enn noen gang. Men hvor er de? Hvor er de som vil kjempe for noe annet enn å bevare jordbruksforhandlingsinstituttet, «den norske landbruksmodellen», og at Sp gjeninnsettes i Landbruksdepartementet i 2017? Hvor er de som vil avklare hva vi vil med norsk jordbruk? Hvor er invitasjonene til å ta debatten om politikken, modellen og mulighetene?

Hvor er de som ønsker en annen jordbrukspolitikk?