Definisjoner av myrbegreper

Denne artikkelen bygger på:
Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975. (Under databearbeiding.)

Artikkelen er et utdrag fra oppgaven "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Av Tor Øystein Olsen. 1975". Feltarbeidet ble utført i 1974.

Se også:
Mire investigations in the rural district of Orkdal, Sør-Trøndelag county, central Norway. By Tor Øystein Olsen. English Summary 1975

Myrreservater i Orkdal kommune

Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975. Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater

Innledende kapitler. Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975

Artsoversikt, floristiske elementer, analyser. Artslister fra de undersøkte myrene i Orkdal kommune, 1975

Anvendt myrlitteratur

Dessuten henviser jeg til:
Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Asbjørn Moen. Botanisk serie 1983–4.

Etterundersøkelser i Sør-Trøndelag i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Stein Singsaas. 1984.

Myr: forskning, forvaltning og overvåking

Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet

---

De fleste begrepene er definert i overensstemmelse med det som er vanlig blant myrforskere i Fennoskandia i 1975.

Hovedkilder: Moen, A. 1970: 84–86, Flatberg, K.I. 1970, del I, Moen A. 1973, Rønning, O.I. 1972, Pedersen, A. 1974: 185.

Bakkemyr: Myrområde med soligen markfuktighet og tydelig helling. Bakkemyr forutsetter en gjennomsnittlig helning > 3°, mens myrer med bevegelig grunnvann og helning 0–3° betegnes Slakmyr. Selv om overgangen mellom flatmyr og slakmyr og videre til bakkemyr er helt gradvis, er det en viktig hydrologisk forskjell mellom topogene og soligene torvmassiver fordi bevegelig vann har andre egenskaper enn stagnerende vann.

Biotop: Angir det område der det fins et bestemt plante- og/eller dyresamfunn.

Blandingsmyr: Myrkompleks der ombrotrofe tuer er i blanding med minerotrofe myrpartier.

Dråg: Minerotrofe partier med soligen markfuktighet der vannbaner krysser myrdeler.

Dystrof innsjø: Brukes særlig om mindre tjern på myrer hvor vatnet er brunfarget av oppløste humusstoffer.

Eksentriske ombrotrofe myrkompleks: Det høyeste punkt ligger nær fastmarkskanten, og de ombrotrofe elementene er ensidig hellende med strukturene ordnet på tvers av fallretningen. Lagg fins bare for deler, men ofte er myrkomplekset delt i flere ombrotrofe partier av minerotrofe dråg. De eksentriske høgmyrene dannes vanligst i svak hellende terreng. Dette er den vanligste komplekstypen på Østlandet og i Trøndelag, med unntak av kysten. Høgmyrer mangler i typisk utforming i Vest-Norge.

Fastmarksvanngrense: Er grensen mellom minerogen markfuktighet (minerotrof myr) og ombrogen markfuktighet (ombrotrof myr). Siden grensen blir fastsatt ut fra vegetasjonen, er det enda tyngre begrep fastmarksvannindikatorgrense mer betegnende. Fastmarksvanngrensen er synonymt med jordvannsgrensen.

Fastmatte: Struktur karakterisert ut fra vegetasjonens sammensetning (fastmattesamfunn). Fastmattene er faste å gå på, og har en rekke arter som viktige indikatorarter.

Fattigmyr: Karakterisert med indikatorarter og har fattigmyrvegetasjon (minerotrof). Innholdet av ioner i torv og myrvatn er lavt i forhold til rikmyr, men høyere enn for ombrotrof myr.

"Fattig–rik"-gradienten: Økologisk gradient (økoklin) som er relatert til næringsforholdene (kalkmetningen) på myr.

Flark: Myrstruktur definert som et begrenset, vått område med spredt, svakt torvdannende minerotrof vegetasjon, regelmessig vekslende med demmende, tørrere deler i et myrkompleks.

Gjøl: Brukt om de vannansamlinger på myrene som er kommet sekundært. Gjøler som ved beliggenhet, dannelse og vegetasjon tilsvarer flarkene, kalles flarkgjøl, mens en tilsvarende på ombrotrofe partier, har høljegjøl.

Grunnvatnets overflate: Er det høyeste nivå der fritt (hydrostatisk) vann fins, eller ville finnes, om det var tilstrekkelig store hull i marka.

Grunnvatn: Er alt vatn under grunnvannets overflate.

Hølje: En myrstruktur på ombrotrofe myrdeler som er et vått område vekslende med tørrere deler (tuver, strenger).

Indikatorarter: I plantesosiologien skiller en ofte mellom to typer av indikatorarter: karakterarter (dvs. en art som fins i ett bestemt plantesamfunn mer enn i noe annet) og skillearter (dvs. en art som er mer eller mindre sterkt bundet til ett av to sammenlignende plantesamfunn).

Intermediær myr: Karakterisert med indikatorarter og har intermediær vegetasjon. Innholdet av ioner i torv og myrvann ligger vanligvis mellom verdiene for fattigmyr og rikmyr.

Kilde: Et sted der grunnvann naturlig strømmer opp til overflaten. En skiller mellom stabile (eustatiske) kilder som har noenlunde konstant vannføring, temperatur og mineralinnhold hele året, og ustabile (astatiske) kilder med varierende vannføring og temperatur etter årstiden.

Kildemyr: Myr som er sterkt påvirket av kildevann.

Konsentrisk hvelva ombrotrofe myrkompleks: Det høyeste punktet på myrkomplekset ligger i eller nær sentrum på de sentrale, ombrotrofe delene. Omkring dette er strukturer og elementer ordnet konsentrisk. Myrkomplekset har "bløtkakeform" med et sentralt åpent ombrotroft parti, omgitt av ombrotrof kantsone med furu. Det er omkranset av den minerotrofe laggen. Denne komplekstypen dannes bare på flat mark, oftest over gjengrodde tjern. Dannelsen av typiske konsentriske høgmyrer kan bare finne sted i helt bestemte klimaregioner. Dette gjør at typen er regionalt bundet og i vårt land fins den først og fremst i lavlandet (under 200 moh.) i Østfold og Akershus. Under gunstige topografiske forhold kan og typen dannes lenger nord (eks. Andøya).

Laggen: Et minerotroft myrelement som på den ene siden har et hvelva ombrotroft element, på den andre siden fastmark. Laggen virker som dreneringssystem og hindrer minerogent vatn i å trenge inn på de ombrotrofe delene.

Limnogene myrer får tilført overflatevatn fra bekker, elver, oversvømmelser og lignende (flommyr).

Løsbunn: Struktur karakterisert ut fra vegetasjonens sammensetning (løsbunnssamfunn). Liten bæreevne og ikke sammenhengende vegetasjonsdekke.

Markfuktighet: Forekommer når grunnvatnets overflate er nær markoverflata (markbløte). Den øverste delen av grunnvannsoverflata som påvirker vegetasjonsdekkets vann- og næringsopptak.

Minerogen markfuktighet: Er fellesbetegnelsen for topogen og soligen markfuktighet, og omfatter markfuktighet som har minerogent vatn (i motsetning til ombrogen markfuktighet).

Minerogent vatn: Er vatn som har vært i kontakt med mineraljord (i motsetning til ombrogent vatn).

Minerogen myr: Er de områder på et myrkompleks som har tilførsel av fastmarksvatn (minerogent vatn). Også kjent som jordvannsmyr. For å skille mellom minerotrofe og ombrotrofe partier, er indikatorarter brukt. Minerogen myr er myr som får sin vanntilførsel dels fra regnvann og dels fra grunnvann som har vært i kontakt med mineraljord (minerogent vann). En skiller mellom soligen myr i hellende terreng der grunnvannet er i bevegelse, og topogen myr der grunnvannet står stille. Plantesamfunn på minerogen myr betegnes som minerotrofe. Minerotrof myr er de biologiske systemene og artene som inngår i denne. Geogen myr er synonymt med minerogen myr.

Minerotrofe myrkompleks: Følgende definisjon er brukt for et minerotroft myrkompleks (fen mire complex): "The whole mire, or the larger parts of it, receiving some influx of water that has earlier been in contact with mineral soil."

Mjukmatte (mykmatte): Struktur karakterisert ut fra vegetasjonens sammensetning (mjukmattesamfunn). Ved tråkk dannes langvarige spor i vegetasjonsdekket, karakterisert av en rekke fuktighetskrevende arter. Flat forsenkning på myr med grunnvannsspeil som normalt står i, eller noe over, myroverflaten, og med normalt sammenhengende, løst vegetasjonsdekke i bunnsjiktet og glissent feltsjikt.

Myr: Brukt om et landområde, og både myrplantesamfunnene og torva som er dannet av disse innbefattes, men ikke mineraljorda. Når ikke misforståelser kan oppstå, blir også ordet myr brukt som synonym for myrkompleks, eller for å betegne voksested. Landområde med torv av varierende tykkelse og vegetasjon av fuktighetskrevende og/eller fuktighetstolererende planter, som gjennom ufullstendig nedbrytning på stedet normalt danner og akkumulerer ny torv.

Myrelement: Det største området på ei myr som har en noenlunde enhetlig struktur, eller der strukturenes fordeling er noenlunde likt fordelt over hele overflaten.

"Myrflate–myrkant"-gradienten: Sammensatt økologisk gradient (økoklin) som er relatert til mange økologiske forhold knyttet til flate, kant og skog på myr.

Myrkompleks: Bygd opp av myrelementer og tilsvarer det vi vanligvis kaller en myr, avgrenset mot fastmark eller vatn.

Myrstruktur: Plantesamfunn på myr med deres voksested.

Myrtjern: Åpen, primær vannansamling omgitt av myr.

Ombrogen markfuktighet: Fins om grunnvatnet bare er kommet fra nedbøren (ombrogent vatn, i motsetning til minerogent markfuktighet).

Ombrogen myr: Er de områder på et myrkompleks som har ren ombrogen markfuktighet. Også kjent som nedbørsmyr. For å skille mellom minerotrofe og ombrotrofe partier, er indikatorarter brukt. Ombrogen myr er en myr som får hele sin vanntilførsel fra regnvann, og som derfor er ekstremt næringsfattig, jamfør minerogen. Plantesamfunn på ombrogen myr benevnes ombrotrof. Ombrotrof myr er de biologiske systemene og artene som inngår.

Ombrotrofe myrkompleks: Etter forslaget fra prosjekt Telma, er følgende definisjon brukt for et ombrotroft myrkompleks (bog mire complex): "The larger part of the  mire or mire complex consisting of areas directly or nearly exclusively fed precipitation falling on the same areas. Smaller parts may receive other water."

Pals: Er store torvhauger (ofte seks–sju meter høye), med kjerne av frossen, minerogen torv, med innsprengte sjikt og linser av nesten rein is.

Rikmyr: Karakterisert med indikatorarter og har rikmyrvegetasjon. På rikmyrer har torv og myrvatn høyt ioneinnhold, og særlig er kalsiuminnholdet stort.

Slakmyr: Bakkemyr forutsetter en gjennomsnittlig helning > 3°, mens myrer med bevegelig grunnvann og helning 0–3° betegnes Slakmyr. Selv om overgangen mellom flatmyr og slakmyr og videre til bakkemyr er helt gradvis, er det en viktig hydrologisk forskjell mellom topogene og soligene torvmassiver fordi bevegelig vann har andre egenskaper enn stagnerende vann.

Soligen markfuktighet: Tilstede om overflata av minerogent som gir markfuktighet, er tydelig hellende. Grunnvatnet blir da i bevegelse.

Soligen myr: Har soligen markfuktighet. Dette er myrer i skrånende terreng med minerotrofe plantesamfunn.

Streng: En myrstruktur som er en lang, smal forhøyning som virker demmende på et myrkompleks. Veksler med flarker (eller høljer).

Suboseaniske arter: Arter med suboseanisk utbredelsesmønster i Norden fins i et bredt belte langs det meste av norskekysten, vanligvis hele Danmark, størstedelen av Sør-Sverige omtrent til Stockholm, og sørspissen av Finland. Utbredelsen av knegras (Sieglingia decumbens = Danthonia decumbens) – Hultén 1971: kart 195 – markerer godt grensen for dette området. De svakest suboseaniske går lengre nord i Sverige og Finland, og vokser dessuten i et mer eller mindre bredt belte rundt hele Bottenviken

Tjern (myrtjern): Blir brukt om primære vannansamlinger på myrene (i motsetning til gjøl).

Topogen markfuktighet: Er tilstede om overflata av minerogent vatn som gir markfuktighet, er omtrent vannrett.

Topogen myr: Har topogen markfuktighet. Myroverflata er horisontal (eller omtrent). Oftest dannet ved gjenvoksing av tjern og lignende. Alltid minerotrofe plantesamfunn.

Torv: Jordart som består av ufullstendig nedbrutte plantedeler, der torvmoser er en viktig bestanddel. Torv er en type jordsmonn som består av delvis kompostert organisk materiale, omdannet fra planter i områder mettet med vann, og under forhold preget av underskudd på oksygen, høy surhet og mangel på næringsstoffer.

Tue (tuve): Struktur karakterisert ut fra vegetasjonens sammensetning (tuesamfunn). Oftest små forhøyninger som har lyngarter som indikatorarter.

"Tørr–fuktig"-gradienten (= tue–løsbunn): Økologisk gradient (økoklin) som er relatert til fuktighetsforholdene (vannmetningen) på myr. 

Vegetasjonsgradient: I myrvegetasjon skilles mellom regional variasjon (for eksempel mellom ulik høyde over havet, langs øst–vest- eller nord–sørretningen) og lokal variasjon. Vi regner ofte med tre lokale hovedgradienter i vegetasjonen: rik–fattig-gradienten, løsbunn–tue-gradienten og myrflate–myrkant-gradienten.

Økologi: Studiet av struktur og funksjon i naturen. Også definert som læren om forholdet mellom miljø og organisme (organismene i mellom).

Økologisk gradient: Brukt for variasjon av de økologiske forhold i en bestemt retning og  som henger sammen med en vegetasjonsgradient.

Økosystem: Biotiske (organismene) og abiotiske (ikke levende miljø) komponenter som på et gitt område er gjensidig avhengig av hverandre og påvirker hverandre.