De lykkeligste årene

Av Dag Løkke, Tønsberg 2013

Året er 1877, og Kristiania skrives med K, som i Kirstine.

Byen er i ferd med å bli stor. Folk har begynt å kalle kongeboligen for Slottet, og veien dit har fått navnet Karl Johans gate, etter den første Bernadotten, han som det for et par år siden var blitt reist en rytterstatue av. Der sitter han på hesteryggen foran boligen som han aldri selv fikk se ferdig. Kong Frederiks Universitet har fått egne bygninger langs denne gata, og Stortinget har også endelig kommet seg i eget stort og flott hus for ikke så mange år siden.

Det var ikke så ofte Kirstine Kristoffersdatter var i hovedstaden. Kanskje hadde hun bare vært der tre eller fire ganger i hele sitt liv. Hun var ikke helt sikker. Før hun kom til Maridalen for 30 år siden, hadde hun aldri vært i byen. Veien hadde vært for lang fra helt øverst i Hakadal. I alle fall for ei jente som henne, med lav status i samfunnet. Og etter hvert som ungene kom, var det jo ikke snakk om. I fjor var hun 70 og det var ikke sikkert at det kunne bli flere byturer nå.

Barndommen hadde ikke vært lett for Kirstine. Hun ble født i 1806 av en ugift mor høyt oppe i Hakadal. Faren hadde hun aldri møtt, ikke som hun kunne huske i alle fall. Han hadde kommet over skauen fra Nannestad og stukket tilbake igjen den samme veien. Som jentunge hadde hun vært mye sint på ham for den oppførselen. Hun hadde ofte ønsket at hun kunne kvitte seg med navnet hans. Men det var umulig å løpe fra opphavet. Navnet fulgte henne til evig tid. Hun var og forble en Kristoffersdatter.

Etter moren, som døde flere år før de flyttet fra Hakadal, arvet hun en bibel. På sine eldre dager leste Kirstine ofte fra Predikerens Bok: "Og tænk paa din Skaber i din Ungdoms Dage, førend de onde Dage kommer, og Aar indtræder, om hvilke du skal sige: De behager mig ikke."

For Kirstine hadde det vært omvendt.

Hennes ungdoms dager var vondere enn alderdommens. Med unntak av de aller siste årene, for de hadde vært de verste. Og det var på grunn av katastrofene i 1871: Etter at sønnen Karl hadde frosset i hjel på isen, og datteren Antonette var død av tæring, begge i løpet av noen få måneder den våren, hadde dagene vært svært tunge. I tillegg var savnet stort etter sønnen Edvard, som hadde emigrert til Amerika to år tidligere.

Men hun hadde tenkt annerledes om faren sin etter hvert. Moren hadde en gang fortalt at han hadde vært så mye yngre enn henne. Det var en helt uvanlig stor aldersforskjell "den gale veien". Bare 17 år hadde han vært da han ble far, mens hun var 29.

Han hadde mistet faren sin da han var 10, og moren da han var 12 år gammel. Og han hadde ingen søsken. Kristoffer Halvorsen hadde altså stått helt uten nære familiemedlemmer i oppveksten.

Da Kirstine fikk vite alt dette, ble hun litt mildere stemt overfor sin far. Og så var han visst død i ung alder attpå til. Bare noen og tjue år hadde han blitt. Stakkars far ..., hun skulle så gjerne ha møtt ham likevel.

"Hei, din lausunge!" Det hadde de ropt etter henne, ungene i Hakadal. Ikke alle selvsagt, men noen hadde gjort det. Det gjorde vondt, og det var en følelse som satt i henne så lenge hun bodde der. Hun kunne kjenne på det fortsatt, men nå gjorde det ikke så vondt lenger.

Etter fylte 40 år kom hun til Maridalen med mann og seks unger. Hun hadde født sju stykker, men en av ungene lå igjen på kirkegården i hjembygda. Nummer åtte og ni fikk hun i Maridalen, det var de to yngste jentene, som ble født på Berntsberg.

De første 20 årene i Maridalen hadde for Kirstine vært de lykkeligste årene.

Når hun så tilbake på 1850- og 1860-årene, da tenkte hun på alle konfirmasjonene i Vestre Aker kirke, den kirken som var deres egen helt fra den var splitter ny. Og så tenkte hun med stor glede på bryllupene som de hadde hatt i den samme kirken.

De hadde hatt barnedåp og konfirmasjoner i Hakadal kirke og i den gamle kirken i Aker også, men det var den nye i Vestre Aker som for alvor ble hennes kirke.

Edvard – han som emigrerte – var den første som ble konfirmert i Vestre Aker kirke. Det skjedde den siste dagen i september 1855. Andre juledag samme år giftet Kristian seg i den samme kirken, med Elisabeth fra Græssestuen. Så gikk det slag i slag med konfirmasjoner i Vestre Aker nesten hvert år, og Anne Marie giftet seg der med sin Johan fra Brænders andre juledag i 1859.

De hadde også konfirmasjoner for de to yngste – Borgine og Karoline – i Vestre Aker kirke før den eldste sønnen fant det for godt å få seg ei kone. Olaus giftet seg i januar 1865 med Kristiane, datteren til Ole Sørensen på Sydbråten.

"Det er min Sjæl en frydfuld Trang ...", nynnet hun: "... Kom til den fagre Maridal!"

De var alle godt etablert i Maridalen nå. Og etter hvert opplevde Kirstine og Erik å få mer enn 20 barnebarn mens de levde. (Det ble til slutt 36, medregnet fire som døde som veldig små.)

Barn og barnebarn var det et privilegium å få. Det var lykken i livet. De tunge minnene om barna som var borte, var selvsagt dype skår i gleden. Men hun hadde tross alt mange grunner til å være takknemlig også. Hun var spesielt takknemlig for alle som levde opp og som klarte seg bra i livet.

Men livet var strevsomt. En husmannskone kunne aldri tillate seg å slappe av, i alle fall ikke lenge av gangen. For dem begge, både for mannen Erik Olsen og for henne selv, var hver dag et slit for å få endene til å møtes og for å skaffe mat og klær til en stor barneflokk – og til seg selv. Slik ble det også for den nye generasjonen.

For vi befinner oss i 1877.

Glødelampa er ennå ikke oppfunnet. Vannet må bæres både inn og ut. Natta er mørk både ute og inne (unntatt om sommeren). Matstellet er tungvint og vask av klær er en stri tørn. Doen er ute (også om vinteren). Telefonen har ennå ingen hørt om og de fleste veier er uframkommelige. Ja, livet er hardt på 1800-tallet.

Lykken er likevel å bo i Maridalen.

Barna til Kirstine Kristoffersdatter og Erik Olsen