Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.
Like øst for Nordbråten går Jøndalsbekken nede i en trang dal med bratte fjellvegger på begge sider. På dette merkelige stedet, med bekken sildrende like nedenfor huset og med lite sol ble det i slutten av forrige århundre bygget en knøttliten fattig stue som ble kalt Dalen eller Dalastua.
Stua hadde bare ett rom og en lang veranda foran. Frontveggen i stua var av reisverk, østveggen og bakveggen var murt opp av naturstein og visstnok panelt på innsiden, mens vestveggen rett og slett var en fjellvegg. Gulvet var et tregulv lagt direkte på bakken, uten noen kjeller under. Vi vet ikke så mye om hvordan taket var bygget. En gang i 1920-årene ble stua revet og idag står bare de to steinveggene igjen og noen rester av muren under verandaen. Ellers er det ikke mye tilbake.
De som bodde her var fattige mennesker. Det siste ekteparet het Sofie og Theodor Dalen. Theodor arbeidet på kruttverket. En gang skal det visstnok i en periode ha bodd 13 mennesker i denne lille stua, og det fortelles at maurene hadde sin faste vei tvers over gulvet. På en liten gressslette på en høyde bak huset står det ennå et lite bord, men om det virkelig har stått inne i Dalastua vet vi ikke. Menneskene her vasket sitt tøy og hentet vann i bekken nedenfor huset. De plantet også et epletre like foran verandaen og det står ennå, men nå er det svært råttent. Den gamle smale stien til Dalen kommer fram bak uthuset på Nordbråten. Nå er stien nesten grodd igjen.
Dalastua er vel for de fleste et ukjent kapitel i Maridalens historie, men hos gamle maridøler var det altså ikke glemt.