Da Vaggestensnissen møtte Skarsnissen

Av Tore Furuberg, fra årsskrift Maridalens Venner 1985

Dette er en fortelling basert på notater som Olaug Vaggesten (1919–1973) etterlot seg, og som hun hadde hørt av sin mor Karen Vaggesten. Men opprinnelig kommer de fra hennes oldemor Berthe Gullbrandsen (ca. 1800–1880) som bodde på Stubberud gård. Bjørn Berntsen, som var Olaug Vaggestens senere ektemann, har gitt meg lov til å gjøre om notatene til en fortelling.

----

I gamle dager var det slik at det bodde små fjøsnisser på gårdene i Maridalen. Det er mulig at det finnes noen her enda, for grøten som blir satt ut på låven julekvelden, blir i alle fall borte.

På gården Nedre Vaggesten bodde det en slik fjøsnisse. Han bodde på låven og han passet på dyrene i stallen og i fjøset. Det sies til og med at han kunne snakke med alle dyrene på gården. Han var som regel snill og rolig. Men han kunne bli temmelig sint også, især når han traff på fjøsnissen fra Skar. Av en eller annen grunn tålte de ikke å se hverandre. Ja, det hendte til og med at de begynte å slåss. Det kunne gå temmelig hardt for seg.

Men Vaggestensnissen kunne være litt av en spilloppmaker også. Det fikk gamle mor Vaggesten erfare en dag da hun skulle på låven for å hente høy til dyrene. Da satt plutselig nissen foran henne med en fiolinbue som han dro att og fram over buksebeinet mens han sang så det ljomet.

Fjøsnissen var glad i alle dyrene på gården. Spesielt var han glad i hesten. En vinter hadde den galoppert med husfar på ryggen fra Stubberud, hvor den hadde vært i arbeid hele dagen, over isen på Maridalsvannet og hjem til Vaggesten. På Maridalsvannet hadde det kommet tre ulver som hadde tatt opp jakten på dem, men den spreke hesten greide den oppgaven også. Da den kom hjem, fikk den en fortjent ekstra godbit.

Gåsa på gården var en ordentlig kranglefant. Den hadde en dam på siden av fjøset som den likte å plaske i. Mens den drev og plasket i dammen likte den å erte hanen. Hanen kunne ikke få tak i gåsa for den kunne ikke svømme noe særlig.

En gang hadde nissen stått og kikket på hanen da den skulle gjøre gåsa et pek. Hanen kom trippende forsiktig bortover mot gåsedammen der gåsa lå helt rolig, akkurat som om den sov. Hanen bøyde seg litt utover mot gåsa. Den hadde nok tenkt å nappe en fjær fra den. Men i det samme skvatt gåsa til så hanen falt i vannet. Gåsa ble redd og hogg til hanen i hodet med nebbet sitt. Hanen, stakkar, ble liggende med hodet under vann. Nissen ville hjelpe hanen, men akkurat da skulle geitebukken og sauebukken måle krefter, og det skulle de gjøre rett foran han. Da geitebukken hadde fått presset sauebukken opp på tobein, tok han og stanget sauebukken i magen så han brekte høyt og ble liggende helt stille.

Huttetu, så kranglete alle var i dag, tenkte nissen som greide å løpe fram til dammen der hanen lå med hodet under vannet. Men han kom for sent. Hanen hadde dessverre druknet.

Fjøsnissen ble så sint over det som gåsa hadde gjort at han jagde gåsa bortover stien, mot bjørneleet og inn i skogen.

Bjørneleet hadde fått navnet sitt etter bjørnen som en gang i tiden hadde stått der i skogbrynet og sett ned mot gården før den hadde ruslet inn i skogen og bortover mot moltemyrene.

Nissen var ikke bare snill i mot dyrene, han ville så gjerne hjelpe bonden sjøl på en eller annen måte også, og det fikk en tragisk slutt.

En senhøstes kveld hadde nissen stått og fundert på om han ikke skulle hjelpe bonden med litt ved. Nå når vinteren nærmet seg, ville nok han og gamlemor bli glad for det. Han tenkte at på Skar hadde de mye ved. Ja, det måtte de jo ha, så mye skog som de hadde. Vaggesten hadde mest åker og eng, så der var det mest høy.

Som tenkt, så gjort. Fjøsnissen ruslet av sted sydover, langs med åkeren og ned til elva. Der gikk han over kloppa og videre bortover stien. Han fortet seg gjennom skogen, over jordet og opp til vedskjulet på Skar gård. Der løftet han av hempa, før han smatt inn. Han var forsiktig så ikke bonden og fjøsnissen der skulle oppdage ham. Da skulle det nok bli bråk. Han buntet fort sammen en bør som han slengte på ryggen. Så småløp han av gårde igjen.

Da han kom ut av skogen og ned til kloppa, bråstoppet han. For der, rett foran ham, sto Skarsnissen med en stor bør med høy på ryggen. Den hadde han vært på Vaggesten og tatt. De ble så sinte på hverandre at de kastet veden og høyet og tok til å slåss. Det gikk så hardt for seg at plankene i kloppa løsnet, og med nissene oppå forsvant de nedover elva mot Dausjøen. Og siden den gang har ingen sett noe mer til dem. Både høyet og veden på begge gårdene har fått være i fred.