Da trollsønnen dro på frierføtter

Av Tore Furuberg, fra årsskrift Maridalens Venner 1987.

Opp i åsen ved Solemskogen bodde det en gang et gammelt, svært, fælt troll og sønnen hans. Det var Solemskogtrollene. Det gamle trollet var stort som et toetasjes hus og bred som ei låvedør. Han hadde et hode så tungt og svært at han måtte gå bøyd forover og støtte seg til et grantre når han var ute og gikk. Grantrærne røsket han opp med rota så lett som ingen ting.

Sønnen hans var en del mindre og hodet var heller ikke så stort. Han var rund i kinnene og var ikke verst å se på, til troll å være.

Solemskogtrollene hadde det stort sett bra sammen. Men, det var bare det at borte i Taraldsrudåsen, på den andre siden av Maridalsvannet, bodde det også troll. Det var det fæle Taraldsrudtrollet og datteren hans. Hun var så lita og rund, med en hale som svingte både hit og dit. Hun pleide å pynte halen sin med en rød tøylapp når hun så sønnen til Solemskogtrollet.

Solemskogtrollet likte ikke at sønnen hans traff datteren til Taraldrudtrollet. Han var uvenner med trollet der borte i åsen på den andre siden i Maridalen, og da skulle sønnen være det også.

Men, så hendte det en lørdagskveld: Trollgutten hadde lurt seg av gårde for å møte trolljenta. Solemskogtrollet oppdaget at sønnen var borte og ble fryktelig sint. Han satte seg på en svær stein og skulte over til Taraldsrudåsen. Han satt der og ble bare sintere og sintere etter som timene gikk.

Da det begynte å lysne av dag, var han så sint at han reiste seg og grep om den store steinen han hadde sittet på. Han kastet den av gårde i en stor bue over Maridalsvannet mot Taraldsrudåsen, der den landet på tunet til husmannsplassen Sørsetra.

De som bodde der, trodde det var dommedag da den svære steinen kom deisende ned på tunet. Ja, det var godt at steinen ikke traff huset.

Trollet var nå så sint at det helt hadde glemt at det måtte passe seg for sola. Men i det samme det snudde seg for å gå inn i hula si, tittet sola over åskammen. Da sprakk trollet og ble til en svær steinrøys.

Trollsønnen? Han sitter nok borte i Taraldsrudåsen hos trolljenta si den dag i dag. Steinen ligger der også, til minne om både trollet og Sørsetra.

Frantz Solberg (1898–1987) har vært til stor hjelp for meg ved innsamling av eventyr og "pussige" historier fra Maridalen, deriblant dette eventyret og eventyret som ble trykt i årsskriftet 1985/86. Han var en levende fortellerbok fra Maridalen og vil være et stort savn. Det er en stor glede å ha kjent ham.