Om historisk vinterfôrhøsting i Maridalen

Nyrydningstida, fram til omkring 1350

"Kulturlandskapet var preget av fulldyrka arealer rundt gårdene og omfattende utmarksdrift, med beite og slått av naturenger og myrer."

https://maridalensvenner.no/hovedtrekk-ved-maridalens-kulturlandskapshistorie.164297-608574.html

"I 1350 var det rundt 18 garder i dalen. 'Kom til den fagre Maridal' anslår folketallet til 150–200. Kulturlandskapet var antagelig preget av dyrka arealer rundt gardene og omfattende utmarksdrift, med beite, slått av natureng/myrslåtter og store skoger uten fast bosetning innover i det egentlige Nordmarka."

Ødegårdstida (ca 1350–1550)

"I denne tida lå Maridalen øde. Bare Brekke hadde fast bosetting, også fordi den ligger nærmest det sentrale Aker. Skogen gjenerobret igjen de hevdete kulturmarkene. Antakelig var det bare sesongbosetting og utmarksnæringer i Maridalen i denne perioden. Ca 1550 ble Skjerven gjenryddet, noe som også hang sammen med framveksten av sagbruksnæringa (nærhet til Skjærsjøelva)."

Gjenryddingstida (15–1600-tallet)

"De resterende gårdene fra før svartedauden ble ryddet i denne perioden. Bråtebruk var vanlig i denne tida, som et mellomstadium mellom skogsmark og dyrkamark, noe finneinnvandringa var vel kjent med, men denne teknikken var også i bruk i Norge lenge før finnene kom til landet på 1600-tallet. I Maridalen vitner også stedsnavn om brenning av jordsmonnet som ledd i jordbruksproduksjonen, f.eks. Brennenga, Bråten, Stubberudbråten, Slåttebråten, Sørbråten og Nordbråten."

"I denne sammenheng er det verdt å berøre jordbruksarealer som ble behandlet med brenning. Asheim ('Kulturlandskapets historie', side 54–58) peker på at bråtebruk ble brukt for å utvide kulturmarka på garden, som 'et mellomstadium på veien fra skogsmark til ryddet og dyrket jord'. Bråtebruk angår antagelig også Maridalens gjenrydning på 15–1600-tallet.

Det finske svedjebruket, der en brente svedjefallet og sådde rug i asken, var en særdeles velutviklet variant av dette. Brenning av jord av hensyn til beite, slått og rydning av nye kornarealer har imidlertid vært kjent i Norge uavhengig av finneinnvandringa. Først med det finske fullt utviklede svedjebruket, som finnene kom med på 1600-tallet, kunne de uendelige skogsstrekningene i Nordmarka ryddes i noe større grad til jordbruksformål. Ganske snart gikk sannsynligvis de finske og norske innflytterne i Nordmarka over til norsk akerbruk."

"Slåttebråten, husmannsplass under Sander, revet ca. 1970, har et navn som både forteller om en utslått til garden Sander – den ligger litt unna hovedbølet – og om bråtebrenning."

Husmannstida (17–1800-tallet)

"Vinterforet til husmannsplassene ble skaffet fra naturlige slåtteenger, og trær ble lauvet helt fram til 1900-tallet."

"Fôr ble for husmannsplassene skaffet på slåttenger. Trær ble antagelig lauvet, som i Nordmarka, opp på 1900-tallet. Det har antagelig vært vanlig på marginale skogsplasser i dalen. En finner lauvede trær bl.a. på garder som Turter og på Kirkeby i dag. På Nedre Kirkeby lauvet en av de siste brukerne ask opp i etterkrigsåra. Hun var et unntak, siden hun hadde tatt med seg en utdødd driftsmåte til Maridalen fra sitt hjemsted i Sogn, hvor lauving har vært vanlig opp til rundt 1980."

Jordbruksrasjonalisering; "Hamskiftet" (ca 1850–)

"Bruk av naturfôr gikk ut, vi fikk fulldyrkete enger, og de gamle slåtteengene gikk over til å bli beitemark."
"(Under krigen fra 1940–45, var det imidlertid flere små plasser som igjen måtte høste fra de gamle naturlige slåtteengene.)"

"Maridalen har neppe vært upåvirket av nærheten til Aker-bygda med dens reformjordbruk på 17–1800-tallet. Dette er imidlertid vanskelig å etterspore i kildene.

Sikkert er det at 'hamskiftet' i jordbruket, som gradvis kom i vårt distrikt ca. 1850–1900, førte med seg stor omlegging av jordbruket. Den svært allsidige gardsdrifta, antagelig med stor havreproduksjon, stort beitepress og bruk for naturfôr, ble lagt om til mer spesialisert mjølkeproduksjon innrettet på markedet i den voksende hovedstaden. Kulturlandskapet ble etter hvert endret av dette.

Ca. 1900 var jordbruksarealene i Maridalen enhetlig. Hundre år før hadde det antagelig vært mer stein i akrene. Grøfting er blitt vanlig. Før måtte en bruke sjøldrenerende jord. Myrer ble flere steder grøftet ut og oppdyrket. En hadde ikke lenger bruk for høy fra slåtter, det ble sådd i form av gressfrø.

Alt i 1875 ser en at sjøl små og marginale husmannsplasser som Vestern ved Blåsås nær Hammeren (nedlagt litt før 1900), hadde brukt gressfrø til høy. Bruk av naturfôr var antagelig alt da på tilbakegang.

Det ser ut til at bruk av naturfôr har hatt en sosial og geografisk retrett: De sentrale gardene, og dels husmannsplassene, gikk over til å ikke bruke slåtteenger mer, mens geografisk marginale og små plasser/småbruk brukte naturfôr lenger. Et eksempel på det siste er Steinsrud ved Hammeren, som mer var en skogsplass. Her finnes det opplysninger om at en har brukt slåtteeng fram til ca. 1940–45."

"Krisetider kan imidlertid trekke fram eldre driftsformer igjen. Informantopplysninger tyder på at en begynte å bruke naturgras til fôr igjen 1940–45, både på plasser og dels på garder. Det blir imidlertid lagt vekt på at en ikke fôret kyra med det, men smådyra."