Bruk av lokale naturressurser er brekkstangen til levende bygder. Naturressursene er limet som skaper stolthet og får folk til å skape verdier for hverandre. Noen pleier jorden og ser etter dyrene, mens andre foredler eller yter tjenester.Til sammen stolte og levende bygder hvor det er godt å bo og spennende å komme på besøk.
På kort sikt er kraftfôret et billig alternativ. Det er mindre arbeidskrevende enn å slå gresset og sende dyr på beite. På lengre sikt fordriver kraftfôret bruken av egne ressurser. Landskapet gror igjen. Stolthet, tilhørighet og selvbergingsevne forvitrer. Arbeidsplassene forsvinner – bygdene kveles.
Norge har tradisjon for å støtte jordbruket fordi det gir oss så mye tilbake. Maten vi produserer fra egen jord har høy kvalitet, og den bidrar til at det kan bo folk i hele landet – vi får levende bygder.
Landbrukspolitikken som føres nå, har som mål at det skal produseres mest mulig kjøtt og melk. Virkemiddelet er blant annet kraftfôr – mye kraftfôr. Støtteordningene rettes mot dem som produserer mye, og i liten grad mot dem som bruker jorden. Prisen på kraftfôr er satt lavere enn markedspris. Det gjør det ulønnsomt å bruke egen jord, og mer lønnsomt å bruke kraftfôr. Vestlandet har fantastiske naturressurser som kan produsere kvalitetsmat i verdensklasse. Ordentlig mat med mye smak fra sunne dyr i åpne landskap. Men det billige kraftfôret gjør graset verdiløst, dyrene blir stående inne i stadig større fjøs, og folk flytter fra bygdene.
Stortinget vil at jorden skal brukes. Det har vedtatt mål om økt selvforsyning, spredt bosetning og økologisk bærekraftig matproduksjon. Det kan bare oppfylles om jorden kommer i bruk. Graset må spises av drøvtyggerne. Tømmeret må ned til sagbruket. Men landet vårt gror igjen, mens vi produserer mer kjøtt og melk enn noen gang – på kraftfôr. Nesten ingen er tjent med dette. Vi er mindre selvforsynte, og kvaliteten på maten er blitt dårligere.
Det er enkelt å få jorden i bruk igjen. Det trengs ikke mer penger til jordbruket. Det handler om å vri støtteordningene fra å produsere mye til å bruke jorden. Da kan ikke kraftfôret gjøres billigere enn gras. Det er mulig å avgiftsbelegge soya til bruk i dyrefôret fordi det blir mer lønnsomt med eget fôr, og fordi det har en negativ effekt på regnskogen. I tillegg kan mat laget på norske ressurser merkes, slik at forbrukerne kan handle i takt med støtteordningene.