Øystein Moe – en av Maridalens siste originaler

Av Viggo Ree

Den moderne tids teknologi inntar også Maridalen. Kanskje ikke så veldig fort, men de jevne drypp i den langvarige prosessen med å teknifisere Maridalen forvandler både menneskene og naturen med ubønnhørlig makt. Kjente og kjære steder skifter karakter, og nye mennesker tar over. Tilbake er minnene om den urørte skogen, det fredfulle vannet og menneskene som tilhørte et miljø som aldri vil komme tilbake.

Øystein Moe var en person fra den Maridal vi umulig kan få oppleve igjen. Med ham forsvant noe av det gamle og særegne i dalen. Jeg traff ham samme dag jeg flyttet til bygden, den 4. januar 1973. Han sto med krum rygg og måkte nyfallen snø ved sin stue på Knatten. Senere møttes vi mang en gang på dette stedet eller ute i marken.

Før Moe flyttet til Kasa-eiendommen, hadde han og familien bodd flere steder i Maridalen. De kom først til Glitrehaug (ikke Glitreheim), eller Halvorshytta, fra Askim i 1929. (Statens kartverk opererer med "Glitreheim".) Høsten 1944 slo familien seg ned på Sagbakken. Stedet blir kalt Turterbekken, men det korrekte navnet, som er Sagbakken, har sammenheng med en sag som en gang lå nede i bekken. Ti år senere ble velhuset familiens hjem i ni år. To år tidligere, i 1952, ble telefonsentralen sør for Kasa bygd, og Moe var en av de som deltok i dette arbeidet. Mens Moe-familien bodde på Vellet, fram til 1963, drev de kiosk på stedet. Etter ett år på Korsvoll flyttet så Moe med sin hustru, Thora, sommeren 1964 tilbake til Maridalen. Her på Knatten ble Moe enkemann i 1968, og han levde resten av sitt liv i den lille stuen på Kasa.

Mesteparten av sitt voksne liv arbeidet Moe som bygningsarbeider. Han var imidlertid med på mange slags jobber og var for eksempel engasjert på Skjervensaga med bl.a. skogsarbeid under krigen. De to siste årene før pensjonen arbeidet han på nybygget til Standard Telefon- og Kabelfabrikk og på sykehusbygningen ved Tannlegehøyskolen på Linderen. Utenom arbeidet syslet Moe med flere slags hobbyvirksomheter og tok bl.a. en rekke kurs, f.eks. i matematikk. Han hadde i flere år tillitsverv, ofte som sekretær i Maridalens velforening. I yngre dager drev han med miniatyrskyting og vant en del pokaler. Som den dyrevenn han var, bedrev han imidlertid aldri jakt.

En takk til datteren Haldis og sønnen Ragnar som har bidratt med disse opplysningene. Mine egne møter med Moe refererer seg som nevnt til hans siste leveår på Knatten. Her levde han som enslig et enkelt liv i den vesle skoghytten og bar etter hvert tydelig preg av det. Moe var en gammel sliter, en representant for en generasjon som hadde vært igjennom litt av hvert. Dette kom klart til uttrykk en gang han skulle tippe hvor gammel jeg var. Han bommet med hele ni år for mye. Da han hørte når jeg var født, kom det spontant, med hes røst: "Å, da har du mange jævlige år foran deg, da!"

Den tilbaketrukne og anonyme tilværelsen på Knatten bevirket ikke akkurat at Moe ble noen særlig framtredende figur i bygdebildet. Men mange vil sikkert huske han fra den gang da han med krum holdning, sikspens og ryggsekk entret Maridalsbussen eller ruslet opp til Rugda for å handle mat. Moe var unektelig spesiell, ikke minst på grunn av sitt karakteristiske utseende. I unge år fikk han en bruskdannelse i venstre kinn etter at han ble sparket av en hest. Han mistet etter hvert synet på det ene øyet. Og når han med åpen munn, nesten lydløst kom tuslende på de små stiene i den tette og storvokste Kasaskogen, minnet han mest om en mystisk skikkelse fra en forgangen eventyrverden. Med sin hese røst og ofte utydelige tale kunne han fort sette en støkk i folk som ikke kjente ham, og ungene i bygden var nok rett som det var litt tilbakeholdne og skeptiske når Moe dukket opp. For de barna som kjente litt til ham, vanket det imidlertid jevnlig en sjokolade eller en annen godbit.

Moes livsrytme var streng, og prinsippene holdt han til det nesten irritable for sine medmennesker. Det var for eksempel komplett umulig å invitere han over på middag eller en kopp kaffe. Hans egen dør sto imidlertid alltid åpen, og han likte godt selskap over et glass øl eller en kakebit. Hans faste plass ved det sørvendte vinduet på Knatten bar preg av et menneske med enkel livsførsel og ordnede forhold. Han røkte jevnt, og tobakk og papir lå alltid på sin faste plass på bordet. Her sto også en gammel kikkert, som han daglig brukte for å kontrollere hvem som gikk på eller kom med bussen. Han visste til enhver tid om noen hadde fått besøk mens de hadde vært borte, og han kom ofte over for å meddele hvem som hadde kommet til tomt hus.

Presis klokken fire hver morgen var Moe oppe for å fyre i ovnen. Han spiste frokost en halv time senere, middag klokken tolv, kvelds klokken sytten og to timer senere var han alt i seng. Tirsdag og torsdag var faste handledager. Det bar ned til byen med 9-bussen, og alltid hjem kl. 12. Tirsdagene kjøpte han vesentlig suppekjøtt, flesk, byggryn, erter, poteter og pålegg, mens han torsdagene skaffet seg brød og øl. Han laget i stand store gryter som varte i dagevis, og fôret etterpå reven med beinrestene. Jevnlig kjøpte han også inn medisterkaker som han la ut til Mikkel, og han fôret hele vintersesongen igjennom småfuglene og spettene med spekk og brødrester.

Når man kom på besøk til Knatten, måtte man alltid gi til kjenne hvem det var som knakket på døren. Deretter var det et styr med låser og doble dører før man kunne sette foten innenfor. Årsaken var at han jevnlig var blitt oppsøkt av enkelte ungdommer, som både hadde gjort innbrudd og stjålet utstyr fra tunet. Moe ble etter hvert livredd for disse menneskene, som ofte var påvirket av rusmidler. Han hadde derfor bestandig både øks og en kølle rett innenfor døren, men heldigvis slapp han å bruke disse.

En av ungdommene hadde dessuten på en eller annen måte skaffet seg en nøkkel som gikk til inngangsdøren. Dette førte til at det rett som det var forsvant saker og ting inne i huset, bl.a. penger. Av denne grunn hadde Moe alltid minst 5000 kroner innsydd i skjorten. En dag han hadde besøk av datteren Haldis, fikk Knatten atter en gang besøk av personen med nøkkelen. Moe var på vei ned til postkassen for å hente avisen da en nøkkel ble satt i låsen. Vedkommende oppdaget raskt at døren ikke var låst og braste inn på kjøkkenet. Her havnet han omtrent på fanget til Haldis, hvor han temmelig perpleks prøvde å forklare at han var kommet for å låne fyrstikker.

Moes lidenskapelige hobby, eller rettere sagt livsstil, var veden. Han fryktet konstant for at skjulet skulle bli tomt og holdt på med vedsanking fra snøen gikk om våren til den atter kom på senhøsten. Resultatet var at han lå flere år foran skjemaet, og vedlageret strakk seg som regel langt utenfor boden. Når man gikk tur i Kasaskogen, kunne man rett som det var høre lyden fra Moes rolige og systematiske håndsaging. Plutselig kunne han dukke opp med en stokk over skulderen, og med sterk rygg og stø kurs fraktet han langsomt den ene børen etter den andre til tunet på Knatten. Denne jevnlige fysiske aktiviteten gjorde at Moe holdt seg overraskende godt.

Mot slutten av 1970-årene begynte Moe å få noen små hjernedrypp. Han kunne da bli liggende i mange timer før han kom til hektene igjen og klarte å karre seg opp i sengen. Heldigvis fulgte ingen lammelser med, og han var snart tilbake i gammel gjenge. En kald og sur høstdag i slutten av august 1979 var ikke Moe på plass i stuen på Knatten. Døren var åpen, og med kjennskap til hans faste døgnrytme, indikerte det klart at noe ikke var som det skulle være. De nærmeste naboene samlet seg og begynte å lete omkring i Kasaskogen. Senere kom medlemmer av familien til. Men selv om søksområdet ble utvidet, var det ingen Moe å finne. Etter hvert begynte vi å skjønne at noe alvorlig sannsynligvis hadde inntruffet.

Neste dag ble politiet tilkalt, og i silende regnvær ble hele terrenget på og rundt Kasa-eiendommen systematisk undersøkt. Hunder ble også satt inn i letingen, men Moe var og ble borte. Den etterfølgende dag var også resultatløs. Været var fortsatt dårlig, med 4–5 plussgrader, og regnet strømmet fortsatt ned. Den fjerde dagen var omtrent alle sikre på at dersom Moe lå ute i terrenget, så kunne han ikke være i live. Leteaksjonen ble etter hvert trappet noe ned, og alle regnet vi med at vi hadde sett mannen i live for siste gang.

Men plutselig kom meldingen på ettermiddagen. Moe var blitt funnet av en politipatrulje rett vest for Nordby, ved Dausjøen – i live! Han ble umiddelbart fraktet til Ullevål sykehus der han ble tatt hånd om på den medisinske avdelingen. Etter hvert som opplysningene kom, kunne vi danne oss et bilde av hva som hadde skjedd. Moe hadde vært ute med øksen for å sanke litt ved, men ute på ødeengen ved Nordby hadde han på nytt fått et av anfallene sine. Her hadde han blitt liggende i myrgresset i nærheten av en stor bjørk og klarte ikke å reise seg igjen. I det kalde regnværet hadde det trolig tatt kort tid før nedkjølingen begynte å melde seg, og det naturlige som skjer i et slikt tilfelle, er at man drar av seg de våte og kalde klærne. Han var helt naken da han ble funnet, og klærne hadde han fått av seg allerede første kvelden. Det viste seg at en av de fastboende på Nordby hadde sett Moe denne dagen. Vedkommende trodde det var en blotter som krabbet rundt i vegetasjonen, og politiet ble tilkalt. Da disse ankom stedet, hadde de en såkalt lyttepost fra Nordby. Det naturlige hadde selvsagt vært å undersøke stedet der mannen var sett, men dette ble av uforståelige grunner ikke gjort.

Moe hadde altså ligget tre døgn i myrområdet ved Nordby – naken og forkommen i det sure høstværet. Han hadde krabbet så mye rundt på et lite område at gresset var slitt bort, og stedet minnet mer om en opptråkket, gjørmete grisebinge. Kroppstemperaturen var under 34 °C, og han var bevisstløs da han ble funnet. Men hva skjer så? I stedet for å få lungebetennelse og dø, som de fleste antok ville bli utgangen av hendelsen, så kviknet den gamle einstøingen til igjen. Utrolig raskt også. Etter noen dager satt han i sengen på Ullevål, og mannen var ikke engang blitt forkjølet. Dette forteller sitt om hvor utrolig seig og sterk denne personen må ha vært.

Jeg fikk besøkt ham et par ganger på slutten av det noe over ukelange sykehusoppholdet. Han hadde fått en ny, rød bomullsskjorte av datteren, og ansiktsfargen var skiftet fra mørkebrun til lysebrun. For, som Moe innrømmet, han hadde ikke badet på utrolig mange år. Jeg hadde kjøpt med en pakke Petterøe's Blanding, som jeg visste han hadde bedt om. Men da han fikk se at det var blanding nr. 4, og ikke nr. 2, som han brukte, nektet han plent å ta den imot. Det var bare å komme seg ned i kiosken og få byttet tobakkspakke. Da vi omsider skulle rusle inn i oppholdsværelset, slik at han endelig skulle få rullet seg en røyk, kom det med et glimt i øyet og et lite kniks i skulderen fra en opplagt Moe: "Ja, Ree, nå mangler det bare vedkubben på ryggen."

Utover høsten var Moe på plass igjen på Knatten, og levde sitt stillferdige liv med to daglige gjøremål. Familien hadde imidlertid bestilt plass på et aldershjem på Sagene, og han ble etter hvert innstilt på å ende sine dager der nede. Men så fikk han et nytt anfall rett før juletider. Den 15. desember, faktisk samme dag han på formiddagen hadde vært nede og sett på Sagenehjemmet, ble han liggende i snøen rett vest for knausen på Granhaug. Han ble funnet relativt raskt, men denne gangen var kulden for sterk, og det endte med lungebetennelse. Etter en snau uke, den 19. desember, var livet slutt for den gamle sliteren.

Moe ville ha blitt 80 år den 8. februar 1980. Han hadde håpet å få feire denne dagen i sin lille stue på Knatten – før han skulle til Sagene, men han slapp å oppleve gamlehjemstilværelsen. Moe stupte på sin post, i skogen like ved Knatten, der han hørte hjemme. Dermed gikk en av de siste originalene i Maridalen bort, og tilbake står en dal enda litt fattigere på særegne personligheter.