Tømmerfløting i Skarselva (Øyungselva)

Av Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2008.

Det siste året det ble fløtet tømmer i Øyungselva, var i 1963. Ingeniør Hans Bull skriver at dette var den verste elva å fløte i, fordi den hadde seks stygge fosser der tømmeret kunne sette seg fast. De ble kalt Hekla, Øvre og Nedre Kjeldsfossen, Øvre og Nedre Sakrisfossen og Skarsfossen. Når tømmeret ble fløtet helt til Maridalsvannet, måtte de slippe bakvann helt fra Helgeren, og noen ganger måtte Øyungsdammen settes for å løse flokene. Østfløtingen fra Kalvsjøen og Store og Vesle Gørja tok gjerne fem uker. Det vestre fløtingsvassdraget, som Skjærsjøelva er en del av, begynte inne ved Sinnera, Pershusvannet og Fidlingen. I det vestre vassdraget gikk fløtingen i to etapper; forfløting fra Sandungen og Hakloa og nordfløtingen fra Spålen og Katnosa. Bull skriver at i de 40 år etter 1877 har fløtingen i gjennomsnitt tatt 58 dager. Under fløtingen deltok det arbeidsfolk fra Nordmarka og skogsbygdene på Østlandet. Fløtingssjefen som organiserte arbeidet, bodde tidligere på Søndre Oset gård ved sydenden av Maridalsvannet.

Fløtingen, sagbruksdriften og handelen med bord og plank la grunnlaget for utviklingen av Christiania som tettsted og bysamfunn. Allerede for 400 år siden ble det visstnok bygd en dam ved Katnosa for å regulere vannene for fløting. Christiania hadde ikke så mange fortrinn fra naturens side; derfor var skogen, som ble kalt "det grønne gullet", av avgjørende betydning for hovedstaden. Vassdragene i Marka, med demninger, fløtingsinnretninger og spor etter sagbruk mv., er derfor et av byens viktigste kulturminner. I Øyungselva kan vi ennå se skåttbruer og skåvegger av tømmer, ledemurer av stein og demninger bygd av store steinblokker som forteller om tidligere tiders tømmertransport, ingeniørkunst, arbeid og slit.

Fløtingsanleggene ble særlig utbygd etter at sagbruksvirksomheten fikk et oppsving sist på 1800-tallet. Akerselvens Brukseierforening inngikk en avtale med Nordmarkas eier, baron Harald Wedel Jarlsberg, i 1876 om å overta alle rettigheter til Nordmarkas vassdrag og demninger. For dette betalte de 100 000 spesidaler. I perioden 1876–1952 var det Brukseierforeningen som hadde ansvaret for å fløte tømmeret til Nordmarkas eier ned til Maridalsvannet. Ved en overenskomst med Oslo kommune i 1952, ble det så Oslo kommunes Skog- og fløtningsvesen som tok over fløtingen i Nordmarka. Etter avtalen med Nordmarkas eier skulle de for dette ha en godtgjørelse på 1 kr. pr. tylvt tømmer. På denne måten fikk brukseierne langs Akerselva, og senere Oslo kommune, kontroll med vannforsyningen til hovedstaden. Den samlede lengden på Nordmarksvassdragene var 80 km.

Tømmeret ble fløtet over Maridalsvannet til Brekkesaga i sydenden av vannet. Brekkesaga er kjent fra 1619, og den fikk det meste av tømmeret i fløt fra Nordmarksskogene. I Maridalsvannet ble tømmeret sortert og slept fram til leveringsstedet. Det var fløterbåter og mannskap i virksomhet til langt på høsten, da "landrensken" ble tatt før isen la seg. Det var folk fra Maridalen, vesentlig fra Neskroken, som var i arbeid med denne tømmerfløtingen.

Det ble opprinnelig brukt robåter til dette arbeidet i Maridalsvannet, men i 1924 ble det anskaffet en motordrevet slepebåt av tre. Navnet var "Mari I". I 1932 ble denne båten avløst av "Mari II", en solid jernbåt med en motor på 10 hestekrefter. Skipper på Mari II var Kristian Bakken fra Bakken i Neskroken. Brekkesaga opphørte i 1962, da sagbruksvirksomheten ble flyttet til Fossum Bruk i Sørkedalen.