Bygdesamfunnet Maridalen

Av Arne Jensen, Iverstua, fra årsskrift Maridalens Venner 1977.

I 1880-årene og utover til vel århundreskiftet, var det en livlig industri og anleggsvirksomhet i nordre Maridalen. Vi hadde «Krumølla» på Skar, med virksomhet til slutten av århundret, med arbeiderboliger på andre siden av elva, og kruttmagasinet oppunder Skarsåsen. Det ble oppsatt 1876, og ligger langt fra bebyggelsen på grunn av eksplosjonsfaren. Dette sistnevnte tjener i dag som lagerbygning for det militære, og er fullt intakt for sin oppgave. Det øvrige som var av «Krumølla» ble flyttet til Raufoss. Av anleggsarbeide kan nevnes Øiungsdammen, som var et stort anleggsarbeide etter datidens målestokk, oppsatt av store granittblokker kilt ut av nærliggende fjell. Den gamle dammen lå ca. 100 m ovenfor den nye dammen, og var bare en treklopp med nedstukne stokker til regulering. Hammaranlegget med kraftstasjon og rørgate fra Skjærsjøen, satte også sitt preg på anleggsvirksomheten i Maridalen. Mange av disse anleggsarbeidene hadde svensk opprinnelse, det forteller deres etterfølgere. Men akkurat i dette fulgte amerikafeberen, folk reiste avsted til gull-landet i vest, mest ungkarer naturligvis, mange reiste fra sine kjærester og kommende barn. Anleggstiden med damarbeidet var forbi, amerikafeberen herjet, mine fire onkler dro avsted.

Men tilbake til industrien, tvers overfor Bødtkerstua lå det et sagbruk, hvor man arbeidet med vinduer og dører. De hadde driftsvannsinntak ved Nordbråtenbrua. Ruinene står der den dag i dag, og forteller om industri og virksomhet. Men gjevest var vel Christiania Ullspinneri som lå på nedsiden av Sandbrua. Hit kom det ungpiker fra nær og fjern, flere av Tømte-jentene arbeidet her. Min mor som kom helt fra Eidskogen. fikk innlosjert seg hos sin onkel Theodor Dalen, som hadde et rede oppe ved Nordbråten, berømt for sitt tre-veggers hus, han benyttet nemlig en fjellvegg som fjerde vegg for å spare på byggekostnadene. Ja, spinnerijentene, det var et nytt innslag i bygda. Det ble arrangert dans på Rauløkka, Burås og Liggeren. Foruten innslaget av anleggsarbeiderne møtte man gårdbrukersønnene fra bygda på disse dansetilstelningene. Det var ikke alle spinnerijentene som ble godtatt som svigerdatter på gårdene.

Ja, apropos gårdene, det var dyr overalt, og hver dyrkbar jordbit ble dyrket til høy eller korn og poteter. Bygda beretter om en dyrebestand på over 100 hester, 3000 kuer. Sauer og geiter, gris og høner var alminnelig over alt. Jordbruk og skogsdrift, pluss melkelevering til huskunder rundt om i Oslo-området var den inntekt gårdsbruket hadde i den tiden. Vi må heller ikke glemme forretningsstanden; Halvor og Mari Sørbråten var vel dem som utgjorde forretningsstanden i dalen. Senere kom Ole og Amalie Hallset som etablerte seg nord i Maridalen. Så kom deres sønn Jørgen som drev landhandel ved Spinneribroen som det het. Det var under forrige verdenskrig (1914). Og der manglet ikke sæletøy for hester og den obligatoriske sirupstønna, og melkassa, hvor kundene om fredagskveldene kom sammen og diskuterte siste hendelser. Ja, det dufter av romantikk når man tenker tilbake på den tiden da man med fiskestang kunne gå i elva, eller hvorsomhelst, og ta et middagsmåltid. Eller man kunne gå i skogen å skyte en hare, tier eller orrfugl. I dag er vi bare et lilleputtsamfunn, dirigert fra Oslo by. Barnevogna og sykkelens tid er forbi. Vi må bare svelge ned den eksos og larm og forurensing som Oslo by påfører oss.