Brekke gård

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Gården omtales første gang i et brev av 24. mars 1369 hvor Gunnar Paalson selger 10 øresbol i Øvre Brekke til Anfinn Tordsson. Gården var altså dengang delt, men senere vitnesbyrd synes å vise at Anfinn eide hele gården unntatt ½ markebol som tilhørte Akers kirke. Øvre Brekke kan vi følge i kildene ut gjennom middelalderen og det synes som om kirken, som eide en stadig økende del av gården, nesten uavbrutt har ligget i strid med de bøndene som eide resten.

Kildene viser oss også at Øvre Brekke fremdeles var bebodd etter Svartedauen, som den eneste gård i Maridalen, mens Nedre Brekke lå øde. Bispestolen i Oslo kjøpte i 1501 Akers kirkes del i Øvre Brekke og makeskiftet samtidig til seg Sikeland præbendes gods i Brekke. Innen reformasjonen synes Bispestolen forøvrig også å ha ervervet resten av gården. Ved reformasjonen ble gården krongods, men omtales allikevel som bispegods ennå i 1550-årene. I slutten av 1500-årene lå det under Brekke ved oset i Maridalsvannet endel jernhytter og dette var den første spede begynnelse til industri i Maridalen.

I fogedregnskapet av 1611 omtales Jeppe Hammersmed som bruker av Brekke. Brekke kalles hammersmedgård, og regnes blant 12 gårder som er skattefrie p.g.a. at deres brukere er såkalte «kloster-tjenere» for Akershus slott. «Kloster-tjenerne» er bønder under Nonneseter godsforlegning; de arbeider ikke for slottet og betaler derfor full skatt (1 daler), mens derimot gårdene er skattefrie.

Fra 1647 er landkommisær Johan Garmann eier av en del av gården og innen sin død i 1673 synes han å ha ervervet hele gården. Etter Garmann kan vi med stor nøyaktighet følge eierrekken. I 1723 er det eierskifte og den nye eier er den velkjente trelastmagnat og kjøpmann i Christiania Peder Grøn.

I matrikkelen samme år er det oppført 2 husmannsplasser under Brekke. I lensmann Knophs husmannsregister av 1771 er følgende plasser nevnt under Brekke: Nordre Korsvolden, Sohnerstuen, (Brekke-) Stranden, Grønvold og Saugpladsen. I 1820 skriver Jens Kraft i sin «Topografisk-statistiske beskrivelse over kongeriket Norge» om Brekke: «Brække, en Gaard, beliggende ved Maridals-Vandets Udløb i Agers-Elven, 3/4 Mile fra Christiania, af Skyld 1 Skpd. 6 Lpd., ligeledes tilhørende Statsminister Anker. Gaarden har god Jord, Skov til Huusfornødenhed, og et Aargangs-Vandfald, hvori er Quærn og en Udførsels-Saug, ansat til en Kjørsel af 1000 Tylfter Tømmer, foruden en Saug med 660 Tylfters Kjørsel i et Vandfald paa Gaarden Kjelsaas' Grund.»

Den nevnte statsminister Anker er kammerherre Peder Anker til Bogstad. Senere eiere har vært grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg og baron Harald Wedel Jarlsberg, og deretter har gården fulgt Nordmarken gods. Til gården har i våre dager hørt Brække Bruk, sagbruk, høvleri og elektrisitetsverk, men alt er nå innskrenket eller nedlagt. En mengde industri og villaer er vokst opp på gårdens gamle jordvei. Den gamle hovedbygning tett ved Brekkekrysset er oppført i 1814, visstnok som «jaktslott» for Peder Anker. To søyler bærer balkongen over hovedinngangen på denne staselige murbygning som preges både av barokk og empire.

Tillegg av Rolf Rasch-Engh, fra årsskrift Maridalens Venner 1989.

Brekke gård og en arkitekt

Gnr. 59, bnr. 1 i det gamle Aker, var Brekke. Brekke omtales langt tilbake i middelalderen, og var den eneste bebodde gård etter svartedauen i Maridalen. Våre diktere tar stedet med, da det på gårdens grunn ved oset av Maridalsvannet ble ført opp jernhytter alt i slutten av 1500-årene. Dette er den første spede begynnelse til industri ved Maridalsvannet, samtidig kom det sagbruk, og hvinene fra oppgangssaga kunne fortelle om stor virksomhet her.

Brekke har så hørt sammen med Nordmarksgodset siden midten av 1600-årene. Alt fra 1771 er Peder Anker eier – vår første statsminister etter 1814.

I 1809 kommer en danske, Jørgen Gerhard Løser, til Norge som praktiserende arkitekt. Han blir i 1810 ansatt hos Carsten Anker, og fra 1814 til 1820 ved det Ankerske Fideikommis. Han engasjeres hos grev Hermann Wedel Jarlsberg i 1812–14, og svigerfaren til grev Hermann er Peder Anker. – I denne tiden tegnes og bygges nåværende Brekke. Det er en prektig toetasjers murstensbygning tegnet av J.G. Løser og bygget av G. Steinert som murmester. Tradisjonen vil vite at det er bygget som "jaktslott" for Peder Anker. Kanskje vi heller kan si som et utfluktssted for familien Anker og dens krets.

Tegningene av Brekke røper arkitektens modenhet ved utformingen av oppgaven, preget som den er av klassismens strenghet. Rent teknisk ble det stilt krav til tegningenes utførelse - og dette gir oss en regelmessig, glattpusset bygning med høyt valmtak, uten svai. Barokkens høyde beholdes, samtidig som man benytter empirens stramme linje ved gjennomføringen. Vi finner et søylebåret altanparti mot nord, ingen haveutgang – noe som kjennes fra flere av Løsers bygg –, innvendig enkle, panelte rom, stor peis i kjøkkenet og stor høyde under taket i værelsene i begge etasjer – 3,25 m.

Brekke står ikke så ensom blant bebyggelsen i Oslo som vi skulle tro, og dette skyldes trolig de kondisjonertes bruk av Løser som arkitekt.

Familien Collett eide gården Markerud i Nittedal fra midten av 1700-tallet til 1834. Gården ble brukt som utfluktssted, og den nåværende fredede hovedbygning fra 1809 ble oppført av J.G. Løser. Denne bygningen har heller ikke utgang til haven, når vi ser bort fra et symmetrisk plassert bislag ut fra kjelleren i fronten.

Løsers hovedverk i Norge er ombyggingen og moderniseringen av Jarlsberg hovedgård, påbegynt våren 1812. Det store huset fra 1600- og 1700-tallet fikk sitt nåværende monumentale uttrykk ved bruk av sparsomme arkitektoniske virkemidler. Glattpussede vegger og vindusåpninger uten omrammingsprofiler, gir den den tre etasjers hovedbygningen på Jarlsberg et nesten kaserneaktig preg. Men den nøkterne empirestilen får en opphøyd karakter ved anvendelse av den joniske søyleraden på hver side av bygningen. Slik samles midtpartiet og anlegget til en helhet. Andre bygninger fra Løsers hånd var løkkehuset Sorgenfri i Christiania for garver Jess Borgen, Mandal kirke – landets nest største kirke –, Kjørbo for Peder Anker (R.B. Grauer), Fornebu hovedgård for familien Hoffgaard, bistått Chr. Collett ved oppføringen av hovedbygningen på Søndre Tåsen.

Andre arbeider var en nå fjernet kongestol i Vår Frelsers kirke (Domkirken), bygård for garver Schou – Storgt./Nygata (står delvis ennå), Frognerhaugen løkke, Borgerskolen i Kongens gate (brent), ombygging av Tollbugt. for Heftye og Sønn, frokostværelset i Paléet (brent) og Akersgata 22–24.

Jørgen Gerhardt (Geert) Løser var født 5. mai 1777 i København som sønn av en blikkenslager. Utdannelsen fikk han gjennom Kunstakademiets bygningsskole, hvor han vant den lille sølvmedalje i 1794, og senere også gullmedalje. Han fikk attest for å være en "duelig og anset Kunstner". Vi ser at Løser ikke var offiser av utdannelse, noe langt de fleste av datidens erkitekter var. Han kom til Norge i 1809, og var for det meste ansatt i virksomhet i kretsen rundt familien Anker. Fra 1819 løste han borgerskap i Christiania og ble praktiserende arkitekt, noe han var til han døde 1. oktober 1829.

Løser var i sin tid en meget duelig og ansett kunstner. Han arbeidet med forenklede former, i en klar og nøktern klassisisme. Med Løser fikk Christiania og Norge sin første privatpraktiserende arkitekt – som også hadde akademisk utdannelse At det ikke gikk så lett å slå seg igjennom i årene etter 1814, fikk han nok også erfare.