Brannfeltet i Turtermarka

Av Geir Hofsæth, fra årsskrift Maridalens Venner 1994.

I 1992 var mai og forsommeren varm og tørr. Faren for skogbrann over Østlandet var overhengende. Så plutselig den 26. juni 1992 steg det røyk opp inne i Maridalen. Det var begynt å brenne i Turteråsen ovenfor Maridalen skole! I fire dager pågikk slukkingen, før brannen var under kontroll. Men først etter tre uker og sommerens første regnvær, var skogbrannen helt slukket. Hvordan ser området ut i dag – ett år etter brannen?

Naturen er vant med branner, men vi moderne mennesker ser ofte meget bekymret på denne og lignende omveltninger i naturen. Den nordiske naturen har siden siste istid gjennomlevd periodiske store skogbranner, ca. hvert 200 år, så biologisk sett var ikke Maridals-brannen noe nytt. Det er skogsjef Ragnar Andreassen som sier dette.

Skadene, slik skogsjefen ser det, ble totale. Etter brannen, sier han, hadde vi to alternativer: enten sørge for raskest mulig gjenvekst ved nyplanting, eller la området ligge i ro. Vi valgte det siste alternativet. På denne måten har Maridals-brannen blitt spesiell. Biologisk fakultet ved Universitetet i Oslo er kommet inn for fullt i et vitenskapelig prosjekt.

Skogvesenet og Universitetet har gått sammen for å se på virkningene av skogbrannen. Maridals-brannen, som omfattet hele 375 dekar, er blitt unik.

Maridals-brannen, fortsetter skogsjefen, var liten i nasjonal sammenheng, men spesiell fordi den skjedde så nær bebyggelsen. Det spesielle er at forskere fra Universitetet her har førsteklasses tilgjengelighet og i tillegg kort avstand fra sin institusjon. Den vitenskapelige oppfølging av gjenvekst og "gjenoppliving" av naturen blir derfor rasjonell og effektiv. Ved Universitetet har Biologisk fakultet seks hovedfagstudenter som allerede er i full gang med undersøkelser, forskning og analyser. Hele det brente området er i tillegg blitt "fredet".

De første livstegn ble observert 1. august 1992, bare to uker etter at brannslokkingen var avsluttet. En skålsopp i full vekst ble da observert inne i brannfeltet. Senere er ospen, bringebærbuskene og andre rotskuddvekster kommet i tur og orden. Allerede neste sommer kan det forventes røde og fine bringebær.

Aske og trekull er gjødsel for skogen, og det interessante for forskerne er å undersøke hvorledes gjenveksten skjer i området. Noen steder har det ulmet langt nedover i jordlagene, mens brannen andre steder har fart raskt over. Fra flere steder i brannområdet er det tatt jordprøver for å se hvor utbrent jorda er og finne ut hvilket liv som har overlevet. Frø og sporer har innebygde overlevingsmekanismer, i tillegg til at steiner og fjellsprekker har virket beskyttende mot flammene og den intense varmen.

Professor Leif Ryvarden ved Biologisk institutt har sammen med hovedfagstudentene merket og analysert brannområdet ved hjelp av økonomiske (foto)kart og undersøkelser i brannområdet.

Det er ikke bare vekstene, forteller Ryvarden, men også dyrelivet som inngår i forskningsprosjektet. Maur, småkryp, gnagere og biller har alle overlevet eller flyttet inn i det "nye" området. Den brente skogen er et spiskammer for mange flere enn de fleste turgåere kanskje tror.

I hundre år, til år 2092, har Universitetet fått adgang til å forvalte området som ble nedbrent. I tillegg til det vitenskapelige arbeidet, er branntomtene også tenkt benyttet til undervisning for bl.a. skoler i Oslo-området. I tillegg er det gjennom deler av området planlagt naturstier for publikum. Skogvesenet har i sommer gjort ferdig et oppslag til informasjon til publikum. Dette er nå til godkjenning, og ventes deretter satt opp i området hvor brannen oppsto – ved foten av stigningen til Turteråsen fra Maridalen skole. I løpet av høsten er det dessuten meningen at Biologisk fakultet skal skrive i Aftenposten om brannen i Maridalen, og spesielt om hva som har skjedd i området i den etterfølgende tiden.

Det er med andre ord sannhet i ordene "av aske gror det liv ...".

Artikkelen var først publisert i Nordberg menighetsblad 1993.

Les også Andreas Hompland i Dagbladet 2013.