Bønder og byråkrater

Av Svenn Arne Lie, Oppland Arbeiderblad 14. mai 2013

Raslingen med sabler i jordbruksoppgjøret er spill for galleriet. Både landbruksbyråkratene og bondelederne er enige om at hovedlinjene i landbrukspolitikken ligger fast.

Dette er saken: Landbruksbyråkratiets hovedmålsetting er høyest mulig produktivitetsvekst, altså færrest mulig bønder til å dele på de statlige overføringene og mest mulig, billig mat. Bondeledernes hovedmålsetting er å sikre best mulig inntektsvilkår for utvalgte bønder. Fellesskapets overføringer til jordbruket på om lag 14 milliarder kroner årlig, begrunnes med essensielle politiske formål med matproduksjonen, som matsikkerhet, ressursforvaltning, distriktspolitikk, næringsutvikling, folkehelse og mer. Men hva skjer?

Resultatet er at bondelederne og byråkratene utformer en landbrukspolitikk der mine og dine skattepenger brukes til å subsidiere en produksjonsstruktur i norsk jordbruk basert på få, sentraliserte storfjøs med dyr som fôres med en økende mengde importert kraftfôr. Målet om økt matproduksjon på norske ressurser kan ikke nås verken med bøndenes krav, eller statens tilbud i jordbruksoppgjøret. Fellesskapets bevilgninger på 14 milliarder kroner til sektoren for å sikre politiske formål med matproduksjonen, blir av bondelederne og byråkratene brukt til å finansiere en landbrukspolitikk som på avgjørende områder bryter med de politiske målsettingene.

Denne politikken har skapt et jordbruk i krise. Konsekvensen av at matproduksjonen forvaltes på en måte som gjør at det ikke er lønnsom næringsvei å dyrke jord i Norge, er at antallet gardsbruk stuper, enorme arealer legges brakk, importen øker og norsk matvaresikkerhet blir kraftig redusert. Vi produserer stadig mindre og importerer mer av maten vi spiser. Næringsgrunnlaget for jordbruk, matindustri, nasjonal velstand og fordeling mellom folk og distrikt, blir stadig verre. Tvert imot. Til tross for at landbrukspolitikken er en fiasko når det gjelder å sikre disse politiske målene med matproduksjonen, blir altså byråkratene og bondelederne år etter år enige om denne politikken skal videreføres.

Når bøndene og byråkratene er enige om politikken, så tilsløres realitetene og landbrukspolitikken gjøres utilgjengelig for oss som har satt de politiske målene med den og som betaler for den. Det framstilles som om at kravene fra bøndene, og tilbudet fra byråkratene, er tiltak som skal gi økt matproduksjon på norske ressurser. Realiteten er en helt annen. I jordbruksforhandlingene krever begge at importert kraftfôr skal bli billigere å bruke i produksjonen av mat i Norge. Dette betyr samtidig at norske grasarealer blir stadig mindre verdt. Utad bekymrer bondelederne seg for at antallet årsverk i sektoren stuper, og de advarer imot konsekvensene. Men både staten, Småbrukarlaget og Bondelaget krever at 1 600 årsverk skal ut av næringa, og at de gjenværende bøndene skal effektivisere seg til 10 000 kroner i inntektsvekst. Både bøndene og byråkratene er enige om at enda mer av jordbrukets inntekter skal komme i form av tilskudd, en mindre andel som markedsinntekter til å dekke driftskostnadene. Begge skylder på forbrukere som krever billigmat, mens de sjøl framsetter krav til prisendringer som er lavere enn inflasjon.

Kampen om virkelighetsbeskrivelsen i norsk jordbruk, er en kamp som bøndene har tapt og byråkratene har vunnet. Landbruksbyråkratene legger premissene og lager tallmaterialet. De trikser og mikser tallene og beregningsmåter for å få virkeligheten til å stemme med politikken. Tallene sier blant annet at bondeinntekta har økt med 80 prosent, at produksjonen og selvforsyning stiger. Dette stemmer ikke. Altfor tette bindinger mellom bondeorganisasjonene og Landbruksdepartementet gjør at bondelederne, i en kombinasjon av å være under press og være servile, aksepterer å forhandle inntekter og produksjonsvilkår på byråkratenes tall, premisser og beregninger. Tross en krisesituasjon i jordbruket av historiske dimensjoner, økt interesse for matproduksjon og landbrukspolitikk og stor misnøye med utviklinga i sektoren, fortsetter lederne for bøndenes faglag å kreve at landbrukspolitikken skal ligge fast. Dette er et stort problem for alle oss andre.

Det er en sammenheng mellom norske bønder som tjener en tredjedel av gjennomsnittslønna i landet, hestekjøtt i lasagnen din og soyaimport fra Brasil. Landbrukspolitikk er måten maten vår lages på. Skal målene med norsk matproduksjon nås kan ikke bøndene og byråkratene fortsette å bestemme hvordan maten din skal lages.