Bensin på bålet

Av Svenn Arne Lie

Takk til Inge Brekke for hyggelig omtale i Nationen 06.10 i forbindelse med diskusjonen om investeringspakke til jordbruket. Det setter jeg stor pris på.

For det første: Brekke bruker løsdriftskravet som hovedargumentasjon for investeringspakke: «Vi ser det som svært framtidsretta og viktig at bruk med ned til 20-30 kyr, og rundt 200.000 liter i kvote, kan satse vidare inn i framtida med lausdrift». Men hva er årsaken til at nettopp disse gardsbrukene legges ned i dag? Er det at fjøsene er ulønnsomme? Skal investeringspakkene gjøre det mer lønnsomt? Hvordan?

For det andre: Gitt maktforholdene innad i jordbrukets organisasjoner, og mellom jordbruket og staten representert ved Landbruksdepartementet, er det naivt å tro at en statlig finansiert ombygging av båsfjøs til løsdrift med samme produksjonskapasitet, har noen som helst prioritet. Tvert imot. En investeringspakke betyr at det blir mer penger til å bygge enda større fjøs, ha enda billigere kraftfôr og bruke enda mer tilskudd til å finansiere økt produksjonsvolumet, løsrevet fra arealgrunnlag og driftsøkonomi, og som svekker den politiske måloppnåelsen med jordbrukspolitikken. Behandlingen av siste års jordbruksoppgjør i Stortinget, og Bondelagets avtaleinngåelse med staten, viser at det i stor grad er enighet om denne kursen.

For det tredje: Realiteten er at statlig subsidiering til driftsbygninger har vært omfattende i jordbruket. Dette har vært avgjørende for nettopp å etablere, og senere subsidiere, store driftsbygninger med en større produksjonskapasitet enn det arealgrunnlag og driftsøkonomi tilsier. Resultatet har vært økende produksjonsvolum til fallende priser, økt fôrimport og økt tilskuddsavhengighet på større, færre og mer sentraliserte gardsbruk, på bekostning av mindre bruk, jordbruksarealer på inn- og utmark, driftsøkonomi og matvaresikkerheten. Når Brekke ønsker seg mer investeringer i gardsbruk med 20-30 kyr så er det noe helt anna enn det virkemidlene i jordbrukspolitikken totalt sett stimulerer til.

For det fjerde: Mjølkebruk med 20-30 kyr er også et helt anna nivå enn det jordbruket sjøl vil ha. Foran hver eneste jordbruksforhandling de siste 15 årene har Tine og Nortura sine innspill handla om økt investeringsstøtte, mer tilskudd til drift og billig kraftfor. Utad snakkes det om den lille bonden, om de norske ressursene, om variert bruksstruktur og om graset som gror. Man sier en ting, men gjør noe helt anna. For når samvirkeledelsen gir sine innspill til utformingen av rammevilkårene bes det i realiteten om mer bensin på bålet. Tine har sjøl uttalt at framtidas mjølkeproduksjon må baseres på kyr med ytelser opp mot 8500-9000 liter, en fôrseddel med 50 prosent kraftfôr og redusert grovfôr. Mer av mjølkeproduksjonen må flyttes nærmere randsonene til kornområdene. Sier Tine. Hovedkritieriene fra fylkesmannen i ulike fylker for tildeling av investeringsstøtte, er også tydelig på at «tiltak som gir økt produksjon» og «tiltak hvor investeringstilskuddet har stor betydning som risikoavlastning og medfører betydning for realisering (utløsende effekt)» skal prioriteres.