Bakken i Neskroken

Av Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Bakken i Neskroken Tegning: Tom Stensaker

Bakken heter den plassen som ligger nærmest Maridalsvannet idag, tett ved Dausjøelvas utløp i vannet. Bakken (tidligere kalt Nesbakken) ble sannsynligvis bygget midt på 1800-tallet. Plassen hører til Nes gård, men i forrige århundre hørte både Nes og Sander gårder under Nordmarksgodset, så dette må være grunnen til at husmannen på Bakken hadde plikt til å være med i slåtten på Sander. Formodentlig var det mer behov for hjelp på Sander enn på Nes. Stua på Bakken har den vanlige treromsplan med stue, kjøkken og kammers. Tømmeret i veggene er håndteljet og spikerne er håndsmidd. Paneling fikk stua først i 1919 og peisen ble revet ut så sent som i 1950. Reisverket i låven er også håndteljet.

Tillegg av Sheldon Reinholdt, fra årsskrift Maridalens Venner 1986.

Bakken

heter plassen lengst syd på bakkekanten, ut mot vannet. Tidligere ble den også kalt Nesbakken og ble antagelig bygd midt på 1800-tallet. Tømmeret i veggene er håndteljet og spikrene er håndsmidd. Paneling fikk stua først i 1919, og peisen på kjøkkenet ble revet ut så sent som i 1950. Kristian Magnus Bakken, f. 19.03.1900 er 3. generasjon som bor på stedet. Han er født i Bergensgt. 7 på Bjølsen, med etternavnet Martinsen. Men i 1906 flyttet han sammen med foreldrene og to brødre til Bakken for å overta stedet etter bestefaren som var blitt syk. Og bestefaren hadde bodd der siden 1874.

Familien overtok snart stedsnavnet Bakken fordi skolen brukte dette navnet på guttene da de begynte på Maridalen skole.

Plassen disponerte ca. 30 mål jord, men det ga ikke levebrød for en familie, selv om de levde svært enkelt. Det gikk mye i poteter, havrevelling og melk. Og moren sydde klærne. Mens H. Løvenskiold eide stedet, hadde man både jakt- og fiskerett, men siden det ikke var dyr å jakte på, ble det bare fisking. Det var mye åbor rett ute i elveosen, så det var lett å skaffe fisk. Litt gjedde ble det også, men aldri ørret, selv om det fantes litt i Dausjøelva. Jo, en gang fanget han i sin ungdom en på ca. 2,5 kg som hadde gått seg fast ved bredden litt oppe i elva.

På plassen hadde de som regel to hester, fem kuer, to kalver, gris og høns. Eggene ble brukt som byttemiddel for andre varer. Og på jordene dyrket man høy, opptil 10 tonn pr. år, og korn (havre, bygg og hvete).

I hele sommerhalvåret gikk krøtterne fra hele Neskroken på beite i skogen øst for Dausjøelva. Det faste overgangsstedet var Sagstubrua.

Siden plassen ikke ga helt levebrød, arbeidet karene med tømmerhogst og kjøring av tømmer i vinterhalvåret. Utenom onnene var det tømmerfløting på elver og vann. På Maridalsvannet kunne de være opptil fem i båten som kunne ha primitive seil. Som regel kunne ingen svømme, men det gikk likevel helst godt.

I den tiden Nes og Sander tilhørte Nordmarksgodset, hadde oppsitterne på Bakken, Brenners og Vestby plikt til å være med i slåtten på Sander, så man var sannelig ikke arbeidsledig.

Likevel synes Bakken det ble dårligere og vanskeligere tider da kommunen overtok eiendommene her langs vannet omkring 1922. Han ville heller fortsatt vært under Løvenskiold.

I tiden fram til omkring 1950 måtte man selv bekoste omtrent alt vedlikehold av bygningene. Men da utførte kommunen en solid oppussing.

Forrige året ble det gravd ned to store plasttanker ute i terrenget for å få vannet fra utslagsvasken inn på lukket system. Men gammeldass er det fortsatt i fjøset. "Jeg holder meg til det gamle. Det er det beste," sier Bakken.

Forresten har dyrelivet etter hvert tatt seg opp. Før i tiden var det ikke en elg å se, men etter krigen har det blitt mye elg. Han har sett flokker på opptil tolv dyr ute på isen, og for ikke lenge siden sto en flokk på ni stykker like oppe på bakken ovenfor husene. Rev og rådyr er det også mye av, og haren har han like innpå døra.

Men fuglelivet er det blitt stadig dårligere med, særlig småfugl. I stedet opptrer canadagjess og ender i økende antall. En tid var det også en god del fasan, men den er blitt helt borte igjen.

I gammel tid var det ulv i Maridalen, som ellers i landet. Omkring første verdenskrig var det tre store ulvegraver i en trekant et stykke syd for Sandermosen stasjon på østsiden av jernbanelinjen. Nå mener Bakken de er helt borte på grunn av tælehiv. Hadde han visst det skulle blitt så stor interesse for dem, skulle han sannelig merket dem.

Mens gårdsveien nå kommer bratt opp fra bilveien ved vannkanten, kom den tidligere nokså flatt inn fra Verkensbakken i nordvest.

Bakken har ingen tro på at plassen hans vil komme i drift med dyr igjen. Slik er fremtiden mørk. "Den er fordømt." Han er nok den siste av familien. Omkring 1970 var det meningen å rive fem av de seks plassene i Neskroken, blant annet Bakken. Men etter at det ble stoppet i siste liten, mener Bakken at selv om husene er de som ligger nærmest vannet av all bebyggelse rundt sjøen, så vil ikke Riksantikvaren tillate riving.

Og ute i den lille hagen på sydsiden får vi håpe, tro og om nødvendig kjempe for at frukt, bær, grønnsaker og blomster fortsatt får gro, og at interesserte kanskje vil fortsette med summende bier i kuber, slik en av sønnene til gamle Bakken har som hobby i dag.