Atle på Sørskogen

Plassen Sørskogen ligger åpent og fritt til nordøst i Lillomarka, mellom Kjulstjernet og Nordskogvannet, og er et kjent og kjært sted for mange turgåere. I dag er det Atle og Lise Sørskogen som eier stedet, og de har holdt åpent og servert turfolk på lørdager og søndager så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har mang en gang slått meg ned og hvilt på benken i sydveggen på mine turer gjennom Marka. Der er det stille og fredelig, og det er godt å skue utover vollene og skogen som omkranser gården. Det er en sjelden skjønnhet som preger stedet og omgivelsene.

Det fortelles at Sørskogen, og Nordskogen noe lenger nord, er gamle finneplasser som ble ryddet på 1600-tallet. Også på Burås, mellom Sinober og Movann, skal det ha vært finnebosetting. Det var finnen Erich Pedersøn som i 1644 ryddet plassen Sørskogen, eller Skøienskauen som den het før i tiden. Han kom fra Sunne i Värmland og var født av finske foreldre omkring 1612–14. Han kom til Sørskogen da han var 32 år og var da gift med en finsk jente. Det var hans sønn, Anders Erichssøn, som overtok Sørskogen. De hadde begge tilhørighet til gården Skøyen i Nittedal. Anders ble født omkring 1656, han var soldat i tre år, og han hadde en norsk kone og et barn. En datter av Erich skal ha vært gift med finnen Henrik Rottungen i Nordmarka. Erich og eldste sønnen, Anders, drev Sørskogen sammen i 1694, og de ga hver tiende av fem tønner havre til gården Skøyen. De fikk godt skussmål av bøndene i bygda.

Finnene som kom hit til landet, ryddet, eller brente, skogen og sådde rug på de brente feltene. Rett nord for Nordskogvannet ligger Lillomarkas høyeste topp, Brennberget (441 moh.), og dette navnet kan komme av finnenes aktivitet her før i tiden.

Sørskogen var før i tiden husmannsplass under gården Skøyen i Nittedal. Den første selveier på Sørskogen var Hans Olsen. Han fikk skjøte på plassen 1. august 1833, og han betalte 200 riksdaler for dette. Han var gift med Eli Olsdatter. I 1858 var Sørskogen verdsatt til 1000 riksdaler. Etter dette har slekter kommet og slekter gått, men så i 1882 fikk Johan Olsen Sydskogen kjøpt plassen Sørskogen. Dette var Atle Sørskogen sin bestefar.

I bygdeboken for Nittedal og Hakadal nevnes det mange husmannsplasser under gården Skøyen, blant annet Skøyenstua, Seopp, Steinset, Myra, Gullikstua, Skøyenhagan, Skredderud, Vollen, Brenna, Steinbekk, Søhagan og Sagstua.

En fin høstdag med stille vær og blå himmel sitter jeg i stua til Atle og Lise Sørskogen i Haugliveien i Nittedal. Atle er blitt 73 år nå; han er født 27. august 1935. Han er brunbarket etter et langt liv i skog og mark, og det viser seg at han husker mangt og mye fra tiden som en gang var ... Når han forteller, er smilet og latteren ikke så langt borte ... Lise forteller at hun er født 1. februar 1938. Pikenavnet hennes var Nordlie. Hun kommer fra Hagan og er oppvokst her på Slattum.

"Det har vært mange husmenn på Sørskogen opp gjennom årene," forteller Atle. "Den siste var Ragnhild Søskauen som ble enke i 1827. Hun greide ikke forpliktelsene sine og ble hivi ut. Hun og svigersønnen Lars Jensen, som var gift med Kari Persdatter på Søskauen, måtte i 1829 flytte til Fautvangen, eller Sinober. Lars kom fra Slattumstua i Holter i Nannestad. Den jordveien som Lars fikk gjerde inn og dyrke opp på Sinober, skulle være omtrent like stor som den på Sørskauen.

Bestefar, Johan Olsen Sydskogen (1858–1933), ble også kalt Johan Lillosetra, etter stedet han kom fra. Han var først gift med Randine Amundsen (1858–1909) fra Sør-Odal. Jeg møtte aldri mine besteforeldre, men jeg vet at bestefar ble født på Lillosetra. Det fortelles at min oldefar, Ola Olsen, gikk fra Odalen og til byen, for han og familien hadde tenkt seg til Amerika. Men det gikk ikke slik. Kanskje hadde de for lite penger, eller kanskje hadde båten gått, for de kom til Linderud, og der fikk de husvære og arbeid på Linderud gård. De ble så utlånt til Lillo gård og sendt til Lillosetra sammen med Lillo gårds kuer. Dette var i 1850-årene. Lillo gård bygde hus på Lillosetra, og oldeforeldrene mine ble husmannsfolk der. Navnet Lilloseter skriver seg fra 1809 da Lillo gård i Østre Aker kjøpte skogen og setra der. Men stedet er mye eldre, Kjul gård i Nittedal hadde seter der inntil 1789."

"Jeg er litt overtroisk og nysgjerrig når det gjelder uforklarlige ting," fortsetter Atle. "Det fortelles at oldefar min, Ola Olsen, bygde nytt fjøs oppe på den lille kollen rett nord for låven på Lillosetra. Men huldra oppe i Seterkollen ble irritert på dette og sa: 'Du må fløtte fjøset ditt, Ola, for kua di pisser på bordet mitt!' Men Ola brydde seg ikke om dette; han ville ikke flytte fjøset ... Men så, året etter brant fjøset ned ...

En annen gang gikk oldemor nedover mot Skredderud for å møte unga som kom ifra skolen. Det var skumt, og med ett så hun to dotter som kom imot henne. De likna på unga hennes, og hun sa: 'Kommer dere alt nå da, gutta mine?' Men da forsvant dotta ned i jorda ...

Jeg opplevde noe av det samme en gang, det var også nede ved Skredderud. Det var seinvinters og jeg gikk på skaran ... Med ett så jeg en skygge foran meg som forsvant inn i småskogen. Jeg var sikker på at det var en av de underjordiske ... Jeg hørte det rasla inne i det tette plantefeltet, og jeg stupte inn for å se, men der stod det bare ei livredd ungjente og så på meg ... Hun var blitt skremt og hadde gjemt seg ...

Bestefar, Johan Olsen Sydskogen, drømte om å få kjøpe plassen Sørskogen. Det fortelles at han mang en gang satt oppe på Seterberget ovenfor Lillosetra og så bortover mot Sørskogen. Og en dag ble han eier av den fine plassen. I 1882 fikk han kjøpt Sørskogen for vel 2000 kroner. Da var han 24 år. Han var en sparsom mann; han hadde ti øre dagen som arbeidskar på gårder i Østre Aker og Nittedal. Johan reiste som ung til Amerika. Han arbeidet på jernbanen der, men han trivdes ikke og reiste hjem igjen.

Johan var en stor og sterk kar, nær to meter høy. Han kunne løfte stein på 300 kilo. Han var jaktpoliti i Marka. Men han var også streng mot sine nærmeste, nærmest halvreligiøs og litt stormannsgæren ...

Han ville være storkar og sammenlignet seg med bøndene på storgårdene nede i bygda. Derfor skulle han ha tre–fire hester på Sørskogen, og han hadde ei stashoppe, Gråmerra, som han kjørte til kjerka med ... På den lille plassen Sørskogen var det ikke fôr nok til dette, så far og Aksel måtte dra til bygda og kjøpe fôr ...

Kona til Johan, Randine, døde tidlig, bare 51 år gammel, men han giftet seg på nytt med Eline Skullestad. Hun døde i 1937. Johan og Randine fikk i alt seks barn, og de fikk alle fine og lange navn ... Augustinus var eldst (f. 1889); han reiste til Amerika. Så kom Alvilde Josefine (f. 1892), Alf Ragnval Ferdinand (f. 1893), Axel (f. 1894), Edvard (f. 1895) og Nikolai (f. 1897). Edvard og Nikolai druknet som barn; de akte på kjelke fra Sørskogen og ned til Kjulstjernet og kom under isen ... Augustinus angret på at han reiste til Amerika og ville hjem igjen til Sørskogen; han klamret seg til noen granbusker der borte, gråt og lengta hjem ...

Johan hadde flere søsken. Broren, Otto Burås, slo seg ned på Burås noe lenger nord i Lillomarka. Petter var bosatt flere steder, en periode var han på Kølabonn. Martin bodde rett ovenfor her ... Kristian kalte seg Kjulslund. Han var yngst og liten av vekst, Johan kalte han Skulehvitten ... Far var ofte innom Kristian i Kjulslund når han skulle ned til bygda. Det var ikke vei den gangen, og det kunne være strabasiøst å gå gjennom skogen. Far skiftet på seg penklær der og hvilte der av og til. Kristian var litt stakkarslig av seg. Så snart han ble forkjølet, klaget han ... 'Det er ikke så rart med meg, neste år ligger jeg nok der ...' Han pekte på kirkegården rett over dalen … Men Kristian ble gammel allikevel, han; jeg husker han godt ... Det var også ei jente i søskenflokken, men hun reiste tidlig til Amerika."

Lise kommer med kaffe og kaker, og det blir en liten pause i vår samtale. Jeg ser på et bilde som henger på veggen, og spør hva plassen heter. "Det er Jensrud, hvor min mor, Aslaug Sørskogen, kommer fra," svarer Atle. "Jensrud ligger i Nittedalsmarka, rett nord for Nittedal stasjon, på vestsiden av dalen. Jensrud var opprinnelig en husmannsplass under Mo gård, og den ble ryddet i 1820-årene. I dag er det Nittedal kommune som eier plassen.

Min mor, Aslaug, var født i 1893 og døde i 1968, 84 år gammel. I unge år gikk far stien over Brennberget og om Jensrud når han skulle ned til bygda. Vi kalte det frierveien til han Alf Sørskogen ... Far ble litt sur når vi sa det ... Far og mor var like gamle, og de giftet seg i 1929. Da var de 36 år gamle. Mor var en gjestfri og blid dame. Hun var godt likt og kunne prate med alle, og mange kalte henne Mor Sørskogen. I sine unge år dro hun til byen for å tjene til livets opphold, og hun var førstedame hos Ingwald Nielsen i mange år. Hun fortalte at hun fant fram mange ting som Fridtjof Nansen skulle bruke på sin polferd. I alle år lengtet hun likevel tilbake til Nittedalsskogene, og hun var glad da hun i 1929 ble kone på Sørskogen. Det er nok ennå mange av den eldre garde som husker mor og far bak disken på Sørskogen ...

Mor arvet Jensrud, men hun ga det bort til pleiebroren sin, Johan Jensrud. Han døde bare 52 år gammel og testamenterte stedet bort til Nittedal kommune. I dag er det 4H som bruker Jensrud som naturskole for barn og ungdom. Det ligger fint til, midt i skogen, og bak stua er det både sopp, planter og dyr som de unge kan studere.

Aslaugs far og mor het August og Kristine (Stina) Jensrud. August var kurvmaker og lagde både stoler og andre møbler på verkstedet sitt på Jensrud. Jeg husker han hadde store pilbunter som han brukte i sitt arbeid. Han var også lærer på Kunst- og håndverksskolen, og han arbeidet også en tid på Nittedal Kruttverk. Den fine kandelaberen med blomster her i stua er det August som har laget.

Min mor, Aslaug, fikk H.M. Kongens fortjenestemedalje i 1971 for 40 års tjeneste for turfolket og for sin innsats for Hjemmefront-styrkene under krigen. Da var hun 79 år gammel."

"Hvordan husker du far din, Alf Sørskogen?" spør jeg. "Han arbeidet vel i skogen også?" "Far var født i 1893 og døde i 1968," fortsetter Atle. "Jeg og søsteren min, Randi, vokste opp der inne på Sørskogen. Randi er født i 1931, og hun giftet seg med Jostein Tafjord fra Nordfjord.

Far gikk bare fem år på folkeskolen. Bestefar tok han ut av skolen da han var 12–13 år; fra da av måtte han være med i tømmerskogen. Det var sårt for far at han ikke fikk fullføre skolen, men han gjorde god nytte for seg i skogen. Far hogg ikke tømmer, han kjørte tømmer med hest. Ofte hadde far og Johan drifter helt øst i Dausjømarka. De brukte vanligvis to hester i tømmerkjøringen.

Far fikk 80 kr i oppgjør av Johan for en vinters tømmerkjøring. Far var interessert i skiløping, og en gang kjøpte han seg nye ski og støvler for de 80 kronene. Men da tok Johan og hogg opp skiene hans. Han var sint og sa det var bortkasta tid å gå på ski, eller fly gæren som han sa ... Far fikk beholde støvla ... Det var harde bud, og det sier litt om gubben; far skulle være med i skogen ...

Far var medlem i Nydalens Skiklub hele livet, og han var en ivrig langrennsløper. Hver vinter ville han se femmila i Kollen. Da gikk han om Sinober og Movann og videre østover til Kollen-løypene.

Far og broren, Aksel, var begge gode skiløpere. Far var A-løper, og Aksel var B-løper. Et år ble Aksel nr. 7 i kombinert i Kollen. Far og Aksel hadde ei rundløype fra Sørskogen og rundt Kjulstjernet, der de dreiv spurttrening, og det var alltid far som var best. Men far var så uheldig å ødelegge det ene beinet sitt, så han fikk aldri delta for fullt i Holmenkollen.

Det var i hoppbakken i kollen vest for Stauerputten, mellom Nydalshytta og Kringla, at han brakk beinet sitt. Det var i 1918, og han var bare 25 år gammel. Han ville være med i Kollen og finpusset formen i bakken der. Under transporten til legen fikk han forfrysninger, og det satte seg koldbrann i beinet, slik at det måtte amputeres rett over kneet. Dette var et hardt slag for han, men det hindret han ikke i å drive som full skogskar i tømmerskogen, og han deltok også i skirenn med beinprotese.

Far levde resten av livet med et kunstig bein, og trebeinet lagde han selv ... En dag far kom hjem fra skogen, hadde kuene bryti seg gjennom gjerdet og var inne på åker'n. Da brukte Johan kjeft, som vanlig ... 'Du må da kunne fly litt etter kua,' ropte han til far ...

Far sleit en del med det ødelagte beinet. Protesen med trebeinet og det kunstige kneleddet hadde ei lærhylse øverst, som ble holdt på plass med sæler over aksla ... Om sommeren slo han gras oppe mellom bergskara. Når det ble for varmt, måtte han ta av seg protesen. Da var beinstumpen rød og sår, og blodet rant ...

Far satt alltid på kjøkkenet når han måtte klinke sammen og reparere protesen. Da kunne han være sur, og vi gjorde lurt i å være hjelpsomme og gjøre det han ba om ... Mor hadde vanligvis kveldsstellet i fjøset, og far hadde stellet i stallen. Men når far reparerte beinet sitt, tok mor stellet av hestene også ...

Far kjørte tømmer til Ammerud og Nittedal i mange år. Han hadde to hester som het Hjemmebrunen og Gærningen ... Tømmeret ble først lunnet opp i skogen, for så å bli kjørt fram til vei på vinterføre. Jeg var selv med og kjørte tømmer i to år; da leide vi en ekstra hest av Einar Kjulslund. Øst for Sørskogen var det tre vendingers vei ned til Nittedalselva. Da måtte vi ha 900 m³ med tømmer for å ha nok kjøring om vinteren. Vest for Sørskogen var det to vendingers vei; da var det nok med 600 m³ tømmer. Men vest for høydedraget over Vennervann og Kringla ble tømmeret kjørt til Maridalen, og lassene ble ofte kjørt ut på isen, slik at tømmeret kunne fløytes.

Far var armsterk, og han lagde alltid høye og fine lunner. Han la lunnene på rett sted, ofte litt i nedoverbakke, slik at stablingen gikk lettere. Far hadde god teknikk; han rulla og vippa opp stokkene. Noen ganger brukte han kjerring, slik at han fikk vippa opp stokkene. Andre ganger brukte han slanne, der han rulla opp stokkene. Aksel skulle alltid løfte stokkene, så dette gjorde at han og far ikke kunne arbe' sammen.

En gang var skolelærer'n med far i skogen. 'Ta toppen, du, ... så tar jeg rota,' sa far. Men lærer'n hadde fine fingre, og han hadde aldri vært med på skogsarbeid, så han kunne ikke rikke stokken ...

Snøvinteren 1950/51 var det 3,05 meter med snø på Sørskogen. Vi måtte lage en tunnel i snøen inn til fjøset og stallen, og vi hadde hoppbakke ned fra låvetaket. Birger Bjørnholt sa at han kalte den første halvannen-meteren med snø for rim ... Han snakket av og til i store bokstaver, han Birger ... Jeg husker vi måka hesteveier og lunner den vinteren. Et sted la vi tømmerstokker tvers over veien, oppå brøytekantene, slik at hesten gikk under ...

Julekvelden i 1939 skulle far kjøre hjem noen vedlass fra Svenskedalen, mot Sinober, men på hjemveien gikk hesten gjennom isen på Nordskogtjernet. Mor sprang bort til Lillosetra etter hjelp mens far ble på stedet for å se etter hesten. Heldigvis fikk de hesten opp igjen, og etter godt stell og litt ekstra havre var den like god som før ...

Far var nødt til å kjøre tømmer i skogen, selv om han hadde et dårlig bein. Han kjørte også materialer til hyttebygging i Marka. Hva skulle en leve av, da? En skikkelig protese var også kostbar. Far sluttet å kjøre tømmer i 1959/60; da orka han ikke mer ... Han søkte aldri om uføretrygd, for han ville ikke være en byrde for samfunnet. En slik økonomisk sikkerhet for seg selv og familien kunne han kanskje ha fått etter krigen. En gang legen var på besøk, fikk han se beinprotesen, og han ordnet det slik at far fikk 165 kroner måneden i uføretrygd ett år. Men far fortsatte å arbeide i skogen, og da trakk de tilbake trygden ... Han hadde ikke behov for den, sa de ...

Kjøkkenet på Sørskogen ble brukt til alt; vi bodde nærmest på kjøkkenet ... Der reparerte far utstyr og redskap, der hadde han smie, og der leste vi og spiste. Et annet rom ble brukt til soverom; om vinteren var det kaldt der ... De andre rommene i den store bygningen brukte vi bare i julen og påsken."

"Hvordan husker du gårdsdriften før i tiden?" spør jeg. "Hadde dere mange dyr?" "Sørskogen ble drevet som småbruk flest," fortsetter Atle. "Vi hadde fra en til tre kuer, noen sauer, en gris og to hester til bruk i skogen og på jorda. Sørskogen var på 74 dekar, og 45 dekar var under plog. Oppover bakkene og mellom bergskjæra ble det slått med ljå.

Mor var arbeidsom og deltok i alt på gården, både fjøsstell, slåttearbeid, vedhogst og vanlig husarbeid og barnestell. Det var tre kuer å melke, og både kalver, gris og hester måtte stelles. Det hun likte minst, var slakting. Hun var med å holde grisen, men snudde seg bort når skuddet smalt ... Mor var også et pakkesel som bar mange tunge ryggsekker fra bygda. Før i tida var det brukbar kjerrevei bare til litt innenfor bommen; resten av veien måtte hun gå på skogsstien. Mor bar også vann fra brønnen; vi fikk innlagt vann først utpå 1950-tallet. I tillegg til dette hadde vi serveringen for turfolket. Jeg husker vi tok to kroner for solbærtoddyen og hadde 80 seidler under disken. Det var mye folk innom, og vi gikk tom for seidler hele tiden ...

Vi hadde også åker på Sørskogen og dyrka korn til hesten. Jeg husker vi hadde en hestevandring med en risper, flere soller og en blåsemaskin inne på låven. Hesten var tjoret til en stokk på tre meter, og den gikk rundt og rundt i ring og drev hele innretningen. Det hendte at hesten ble lei og begynte å gå saktere, men da skreik far inne fra låven at vi måtte holde tempoet oppe. Jeg gikk bak hesten, og det var like viktig at vi ikke gikk for fort. Det var mor som la kornbandene i risper'n. Så falt kornet ned på en rist i underlåven. Far tok hånd om halmen noe lenger framme, og kornet gikk gjennom tre soll som gikk fram og tilbake, og en blåsemaskin, før det ble samlet opp i sekker. Far skar opp halmen til hakkels og blandet det med høy, mel og vann, slik at vi fikk det vi kalte sørpe. Vi fôra hestene med denne sørpa. Jeg husker far var oppe ved halv fire-fire-ti'a om morra'n og ga hestene havre og høy før de skulle ut i skogen ved halv sju-sju-ti'a. Det var sjelden at far kjøpte fôr; han var ikke som far sin som hadde flere hester enn han hadde mat til ... Jeg har tatt vare på denne hestevandringen og resten av maskineriet; jeg har tenkt å sette dette opp slik det var en gang ...

Det var mange som hjalp til i slåttonna på Sørskogen. Jeg selv gikk med ljåen, kløyva gjerdeskier og satte opp skigard, og jeg var med i skogen, der jeg løp i rompa på far ... Nå er det satt opp ny skigard på Sinober, men i dag har de maskiner til alt.

En dag kom det fra bygda en skomaker som var religiøs og ville at mor skulle bli ham rundt for å dømme verden ... Men mor bare lo, for hun hadde ikke noe tru på det der, så karen måtte gå med uforrettet sak ... Far og mor var ordentlige folk, men de var ikke religiøse. De var ikke gift i kjerka engang, men på prestekontoret ... Jeg hørte aldri at far og mor krangla; de hadde det bra sammen. Far var ikke som sin far, som både kjeftet og var litt stormannsgæren ... Det var alltid mye folk på Sørskogen, og under krigen ble gården et samlingssted for både motstandsfolk og folk som kom fra byen.

Far var også en ivrig jeger, og elgjakta så han fram til hvert år. Han hadde gode elgbikkjer, og var med på å felle om lag 50 dyr. Under krigen ble det skutt mye elg. Jeg er oppvokst på 'ulovlig elgkjøtt', for på den tiden skaut far seg en elg hver gang saltbalja var tom ... Under krigen ble det også røyka oreblader, jeg ser ennå for meg den blå røyken fra sigarettene ..."

"Kan du fortelle meg hvor Massjørgengruva ligger?" spør jeg for å pense samtalen over på noe annet. "Ja, det var Jørgen Madsen, som også ble kalt Massjørgen, og bestefar, Johan Sydskogen, som sprengte ut denne gruva," forteller Atle. "I dag finner vi den rett sydøst for Skredderudtjernet, og høgda der heter Massjørgenhøgda. Bestefar og Massjørgen sprengte seg inn 20 meter med en gruvegang i full høyde. De tok ut malmprøver som de sendte inn til undersøkelse. En dag kom det en engelskmann som ville kjøpe gruva. Det sies at han ville gi 5000 pund for rettighetene. Massjørgen ville selge, men Johan ville ha det dobbelte. Engelskmannen tok med seg noen steinprøver som han ville se nærmere på. Men det ble ingen handel; neste dag var han ikke interessert i å kjøpe gruva. I dag er gruva et kulturminne, og hvert år tar skoleklasser en tur dit opp og tar med seg noen biter malm tilbake."

Massjørgengrua har vært en av Skiforeningens kjentmannsposter. Skiforeningen forteller om denne kjentmannsposten at Massjørgen, som fikk navnet sitt etter sin far, som arbeidet ved masovnen på Hakadal Verk, i sin tid bodde ved åsen sydøst for Skredderudtjernet sammen med sin kone Tilla. Det var ikke så store jordveien de hadde til rådighet. De hadde fått et jordstykke og en tomt der for at de skulle passe på skogen. Hytta var høyst primitiv, og fjøset var et lappverk. Stedet ble kalt Fjeldhaug med god grunn. Massjørgen døde i 1943. En svenske som tok opp driften i en gruve like ved i 1905–06, sa at malmen inneholdt "bare sylv, kopper og lite gull".

"Vi søkte om å få telefon på Sørskogen før krigen," fortsetter Atle, "men vi fikk avslag. Begrunnelsen var at naboen vår, Sinober, hadde telefon, og vi kunne gå dit og bruke den ...

Far kjørte ved til bygda for Oslo Telefonanlegg under krigen, og da ble han kjent med overingeniør Langeland. Det førte til at vi fikk fem km gammel og brukt ståltråd som ble hengt opp som telefonledning mellom trærne. Tråden hang i glasstrinser, eller lupp, slik at ledningen ble presset ned til bakken når det falt et tre over ... Det var høsten 1945 at vi fikk telefon på Sørskogen. Først fikk vi nummer 73 Slattum, men senere ble vi tildelt nummer 74 Slattum fordi veivokteren var høyere på rangstigen enn far ... Far var bare en tømmerkjører ...

Vi var veiløse i mange år, men så i 1956 ble det bygd bilvei inn til Sørskogen. Vi gikk sammen med fem andre grunneiere, så veibyggingen var et resultat av fleres innsats og dugnadsarbeid. Veien kostet den gang 33 400 kroner. Dette var et stort framskritt for oss på Sørskogen.

I 1947 søkte vi om å få strøm på Sørskogen, men vi fikk avslag. Begrunnelsen var at vi hadde telefon (!) Først i 1967 fikk vi strøm. Året før hadde plassene Bråtan, Bakken og Mago i Nordmarka fått strøm. Nittedal kommune hadde godt med penger på denne tiden, så både Sinober, Sørskogen og flere steder til ble tilgodesett med elektrisk kraft. Strøm og vei til Sørskogen var store framskritt. Nå kunne vi sette bort parafinlampene og slippe vedkomfyren til matlaging og oppvarming.

Det var jeg som kjørte ut alle stolper, kopper mv. langs linja fra Lillosetra og til Sørskogen og Sinober. Alt arbeidet ble gjort sommerstid, og jeg måtte bruke truger på hesten over myrene ... Alt det innvendige arbeidet med strømtilførselen lå på huseieren. Elverket betalte høyspentlinja, og jeg bora for hånd alle hullene i tømmerveggene. Per Frank Olsen, Arnfinn Solli og Arne Pedersen utførte all den innvendige installasjonen, og dette ble gjort uten kostnad for oss. Ungdomslaget Frøy leide rom gratis på Sørskogen. Per Frank og Ellen, som dreiv ungdomslaget, hjalp, som en gjengytelse, blant annet til med å vaske opp mange helger i forbindelse med servering til turfolk på Sørskogen ..."

Jeg ser bort på skapet i stua der vi sitter, og legger merke til en rekke pokaler som står der. "Var du like god skiløper i ungdommen som far din, da?" spør jeg Atle. Han forteller at han også var med i Nydalens Skiklub, og at han ble kretsmester i C-klassen i 1957. Den gang måtte de gjøre seg fortjent til å rykke opp i de høyere klasser, og Atle forteller at han var A-løper i sine beste år. Men Atle er av det beskjedne slaget og vil ikke snakke så mye mer om det ...

Under krigen var Sørskogen et møtested for Milorg-karer som hadde hemmelige møter der og drev med våpentrening bak tildekte vinduer. På oversiden av gården hadde de våpenlager, og etter krigen fikk kollen her navnet Stengunberget. Atle var bare fem år da krigen begynte, og Randi var ni år. De lærte tidlig å holde munn om det som foregikk på gården, ellers kunne foreldrene bli skutt ...

"Det var i andre etasje, på rommet til Einar Næss, at Milorg holdt sine møter," forteller Atle. "Det er fortalt meg at han kjørte en tretonns lastebil foran tyskerne oppetter Gudbrandsdalen til Åndalsnes og sprengte bruer ... Jeg visste at det skjedde noe som var skummelt i annen etasje. Først trodde jeg det var spøkelser på loftet, men mor sa at det var noen folk som bodde der. Da jeg skulle sette inn skiene mine en kveld, så jeg i skinnet fra parafinlampen flere menn som satt der med hetter trukket nedover hodet ... Jeg pleide å få sjokolade av Sundqvist; det hendte at han kom ned til oss ... Mor fortalte at han hadde dekknavnet Kolberg.

Gutta på skauen var sikre på far, han var klarert ... Hjemmefront-karene lå inne på skauen på Holåsen og Granberget og på enkelte hytter i Marka. Far kjørte mat og utstyr fra bygda og til Sørskogen, og han hadde rett som det var med seg saker som de innpå skauen trengte. Han henta poteter hos Milorg-tro bønder i bygda. Far henta også brød til gutta på skauen hos baker Pettersen i Nittedal; han fikk melsekker med bussen fra byen. Far kom ofte nattetid og henta en kasse med brød som han tok med seg til Sørskogen. En dag fikk far beskjed om at lensmannen i Nittedal ville beslaglegge hesten hans, men det nektet far. Han var jo helt avhengig av å ha hest på gården. Lensmannen i Nittedal, jeg tror han het Skaug, var med i Nasjonal Samling. Han sendte lensmannsassistent Arvid Ruud til Sørskogen for å ordne opp i saken. Arvid var i slekt med oss på Sørskogen langt ute i slektsrekken, og han drev et risikabelt dobbeltspill. Det hendte at han kom til Sørskogen og sa at nå måtte vi rydde bort det som vi ikke hadde lov til å ha på gården ... Jeg tror enden på visa var at far fikk lov til å beholde hesten ...

Jeg husker også at jeg var med mor en dag oppe på høgda ovenfor gården og brente røsslyng. Det var om våren i 1943. Plutselig fikk jeg se et jagerfly som kom lavt over skauen. Det gikk ned i Nittedal og opp igjen ved kjerka på den andre siden av dalen, og så slapp det ut en røykring over Kjeller. Like etterpå kom det flere bombefly nedover dalen, de fløy mot Kjeller, der de slapp bombene sine over flyplassen. Tyskerne holdt til på Kjeller, og det var britiske fly som bombet. Vi ble redde der vi stod og så det hele, og det var ikke lenge før mor hadde slukket varmen.

En dag i påsken 1945 var jeg ute på skitur, for det var slikt knakende fint vær. Det var midt på dagen, og jeg gikk der og ante fred og ingen fare da jeg med ett hørte skuddsalver borte ved Kringla. Etterpå hørte jeg at tyskera hadde hatt razzia og tatt radiostasjonen i hytta ved sydenden av vannet. To av karene ble såret i skuddvekslingen. Men det var ikke verre enn at de ble bundet sammen og ført til Nydalshytta ved Sinober og videre ned til Movann eller Snippen. To andre karer kom seg unna, og på kvelden kom de ned til Sørskogen og snakket med mor. Dagen etter kom det enda en kar, og mor spurte han om han var den siste fra Kringla. 'Folk sier så mye,' svarte karen. Da visste mor at det var en av gutta på skauen. Finn Ramsøy og jeg satte opp et info-skilt på hytta ved Kringla rett etter krigen, men det er borte nå. Jeg var der for ikke så lenge siden og så at hytta har falt helt sammen; det er synd å tenke på det ..."

Jeg var også borte ved hytta i sydenden av Kringla for noen år siden. Da var den falt helt sammen og var delvis oppråtnet. Atle forteller at i dag er det Rønneberg som eier hytta.

"Jeg husker at Peder Østlund, onkelen til Ola, kom til Sørskogen en av krigsdagene for å få med far og Aksel på elgjakt," forteller Atle videre. "De skulle fylle opp saltbalja ... Peder var også en god elgjeger, og han hadde en hund som var en blanding av schæfer og elghund. De dro nordover fra Sørskogen, men de fant ikke elg der. Så kom de til Slåttemyra nord for Movann. Der kom de på sporet av en elg, men den dro over jernbanelinja og mot Nordmarka. De fulgte etter, og etter mye strev og mas så greide de å skyte en elg inne ved Helgeren. De var slitne, alle tre, og Aksel drakk blod ... Men tyskera kom på dem, og de måtte stikke av som best de kunne. Far satte igjen børsa ved et tre, og bikkja måtte de også forlate ... Men da de kom hjem igjen, fikk de med seg flere Grorud-gutter og dro innover på nytt for å hente elgen. Elgkjøttet ville de ikke gå glipp av. De fikk med seg elgen til sist, og far fortalte at det ble mange tunge bører ... Bikkja var borte et helt år, men så en dag stod den der på trappa. Senere ble jeg fortalt at Petter Myrer hadde tatt vare på den; han kjente både far, Peder og bikkja, men han ville ikke levere den tilbake før det hadde gått en stund ... Da det hadde gått omkring ett år, lå det en dag også en papirsekk med et våpen inni ute på trappa. Det var Kragen som far og Peder hadde brukt da de skaut elgen, men nå hadde den et tysk sluttstykke ... Vi vet ikke hvem det var som leverte våpenet, men jeg tror at det var Einar Næss ... Han kjente oss og hadde et rom i andre etasje på Sørskogen. Einar var en aktiv Milorg-mann, og han fikk medalje for sin krigsinnsats etter krigen. Medaljene sine bar han alltid innafor jakka; han viste dem ikke fram ... Han var en kald fisk og sa lite ..."

Rett vest for Sørskogen lå den lille plassen Vestskauen, eller Kølabonn. Den blåmerkede stien fra Sørskogen går forbi stedet. Jeg har gått forbi der mange ganger, og du kan ennå se murene der husene stod. Det er stille og fredelig der nå, alle hus er for lengst borte, og skogen vokser stadig lenger innover vollene. I Bygdeboken til Birger Kirkeby og i Heides bok om Lillomarka fortelles det at det var Jon Nilsen fra Nordskauen som slo seg ned der i 1866. Han ble kalt Jon Kølabonn, og han lagde sopelimer som han solgte i byen for tre–fire øre. Jon Kølabonn var med i onnene på Østre Skøyen. I 1865 var det ingen husdyr og ingen utsæd på plassen. Ti år senere ble det satt ei kvart tønne poteter. Hjalmar, som var en av sønnene til Jon, mente at han eide stedet. Han var friluftsmann og overnattet der når han kom opp fra byen. Enka etter Jon, som var den første brukeren av plassen, bodde der en tid før hun flyttet til Lars på Nordskauen for å stelle for han. Om sommeren var Petter Lillosetra i Kølabonn med dyra sine. Husene ble revet omkring 1910 og flyttet til Dalbekk, syd for Skredderud.

Nordskogen, eller Nordskauen, lå oppe i lia rett nord for Nordskogvannet. Jeg har ruslet over de gamle vollene mang en gang og tenkt på livet som var der før. I dag er alle hus borte, og skogen har tatt tilbake det som før var innmark ... Men det må ha vært et vakkert sted med en flott utsikt utover Nordskogvannet og sydover skogen.

Vi vet ikke når plassen Nordskauen ble ryddet, men Nils Nilsen (ca. 1797–1859) var den første brukeren der fra omkring 1830. Han var gift med Anne Jonsdatter. Omkring 1875 bodde Fredrik Ludvigsen fra Inset og kona hans, Maren Jukiane Nilsdatter fra Modum, på Nordskauen. Fredrik var veiarbeider, og de hadde i alt fem barn. I 1875 hadde de to hester, ei ku og ei kvige, og det ble sådd ei kvart tønne bygg og satt to tønner poteter.

Etter Fredrik kom Lars Johansen fra Vollen, eller Lars Nordskauen som han ble kalt. Lars og kona, Maren, var på Nordskauen helt til 1920-årene. De fikk seks barn, men kona til Lars døde tidlig, og alle barna reiste til Amerika.

Det er fortalt mange historier om Lars Nordskauen, og det er nok han som har levd lengst i folkeminnet inne i Lillomarka. Det fortelles at Lars var munnrapp, han hadde lært seg å ta igjen, og han sa aldri takk ...

En dag da Johan Sydskogen kom innom Lars på Nordskauen, så satt han og spiste kjøtt og hygget seg med kjøttet så lenge det varte ... Johan Sydskogen hadde stor familie å forsørge og sa til Lars at han burde spare litt på det, så rakk det lenger ... Men da svarte Lars: "Sulte må en når en ikke har mat. Skal en også sulte når en har mat? Je berre spør, skal en sulte støtt, da?"

Hver sankthans var det leik på Gresstua ved Maridalsvannet. Det var Mons (Mogens) Mathisen på Linderud som holdt sankthansleiken der for folka sine. Dit for Brekke-banden på dans, og Lars var også med. De måtte ro over vannet fra Brekke. En gang ville de holde leven med Lars og rodde fra'n, men Lars la bare rolig på svøm etter, han ..., og han tok snart igjen båten. "Visste døkk itte at je skulle væra med, da?" sa'n Lars bare, enda han godt forstod at det var på leven de hadde rodd fra'n. Så måtte de hale'n inn, da, og Lars danset hele natta så vannet skvatt ... Han var flink til å danse ... Den tangen der dansen ble holdt, ble senere kalt Monsetangen ...

I de siste åra brukte ikke Lars jorda på Nordskauen; han var blitt for gammel. Avgiften for plassen var 80 kroner året. På sine eldre dager greide han ikke å betale avgiften, så han måtte svare en del dager i stedet.

Lars Nordskauen hadde en streng forpaktningskontrakt, hvor det blant annet stod:

  "Jeg Lars Johansen forbinder mig til ikke at bortføre noget af Plassens
Høstning; og ikke Hugge og Selge noget af den i Løkken staaende eller Voxende
Skov; og den blivende Gjødslen benyttet paa Pladsen.
  Lars Johansen skal have tilladelse til at indtage til Havns om Sommeren, sex
Melkekjør men ikke Ungfæ eller Smaafæ.
  Lars Johansen skal selv forfærdige Husene, men han skal have tilladelse æfter
Udvisning at tage Mattrialier i Peder Schøjhens Vestre Skov; Og ikke intages
fremmede Folk i Husene til nogen fast Logis.
  Efter Forpaktidens Udløp har ikke Arvinger ret til at fordre nogen
opdyrknings- eller Brugsret.

Schøjhen den 15. Juli 1878.

Peder H. Skøijen
Lars Johansen Schøieneie
m.p.p."

Jeg har sittet og lyttet og notert mens Atle har fortalt om livet på Sørskogen før i tiden. Han husker alt som om det var i går ...

"Jeg hadde en fin barndom," sier Atle. "Jeg hadde ikke lekekamerater på Sørskogen. Det var bare min søster, Randi, og meg selv, men hun var fire år eldre enn meg ... Jeg fikk mye gratis trening i å hente kuer som ikke kom hjem igjen til kvelds ... Jeg ble glad i skogen og Marka ..."

"Er dere ofte på Sørskogen nå, da?" spør jeg. "Vi har åpent hver helg, slik som vi alltid har hatt," forteller Atle. "Om sommeren har vi åpent på søndager mellom kl. 10 og 17. Om vinteren, når det er skiløyper, har vi åpent på lørdager og søndager mellom kl. 10 og 17. Vi hjelper til, begge to, både Lise og jeg, og noen ganger må vi også ha ekstrahjelp. Det var mye mer folk på Sørskogen før i tiden; nå er det så mange andre ting som drar ... Vi lager vafler, wienerbrød og kanelsnurrer og selger varme og kalde drikker. Wienerbrødene begynte vi å bake alt på 1960-tallet. Det var bestefar som begynte å servere i Gamlestua; den nye peisestua ble bygd i 1937. Før krigen hadde vi også en del overnatting, men det er ikke lenger slik. Jeg lurer på om sykkelveien fra Lilloseter til Sørskogen og Sinober kommer. Da kan besøket ta seg opp her inne.

Jeg og Randi overtok Sørskogen i sammen i 1962, men fra 15. mai 2007 er det jeg som står som eneeier av gården. Det er ikke alltid så lett å eie noe i sammen.

Lise og jeg har tre døtre, åtte barnebarn og ett oldebarn. Bente er eldst og har odelsrett til Sørskogen, det er hun som skal overta ... Hun er født i 1962 og er gift og har tre barn. Mette er født i 1963, og hun har kanskje vært mest på Sørskogen. Renate er en attpåklatt fra 1978.

Jeg er ofte oppom Sørskogen, jeg føler meg hjemme der ... Jeg har drivi med bier der som attåtnæring i mange år. Nå driver jeg og restaurerer låven. Lise sier jeg bor der oppe ... For få år siden satte jeg opp ei rastehytte på haugen ovenfor gården. Den stod på Hellerudsletta, men jeg fikk den og satte den opp på Sørskogen. Lillomarkskapellet, som ble tatt i bruk i 1963, er forresten satt opp av tømmer fra tyskerbrakker på Gardermoen.

Da jeg var barn, måtte jeg gå den lange veien på fem km til Slattum skole. Fra 1. til 5. klasse gikk jeg annenhver dag på skolen. Jeg gikk på ski eller til fots, og det var verst vår og høst. Det hendte at jeg vasset i snø til langt opp på leggen. Det var mor som organiserte dagene. Når det var godt skiføre, gikk jeg hjemmefra kl. halv åtte. De dagene jeg gikk til fots, eller det var dårlig skiføre, måtte jeg starte før kl. sju. Jeg kom for sent på skolen bare to ganger. Jeg var forresten på sykehus i tre uker en gang fordi jeg fikk en staur i beinet.

Etter at jeg hadde arbeidet i skogen i to år, så søkte jeg på yrkesskolen, men det endte med at jeg begynte i tømrerlære. Jeg gikk i lære i fire år og har nå arbeidet som tømmermann i 40 år. Det meste av tida har jeg vært ansatt i et byggefirma, men jeg har også drevet for meg selv. Den siste tida var jeg ansatt i BundeBygg. Jeg har vært med på å sette opp mange hus. Da jeg arbeidet i Hakadal, gikk jeg over Ørfiske og hjem igjen. Huset her i Haugliveien satte jeg opp i 1965. På mine eldre dager har jeg også gått på kurs og begynt å lafte tømmer."

"Jeg har hørt at du er med i foreningen Frie skoggangsmenn," sier jeg med ett. "Det går gjetord om dere ..." Atle bryter ut i latter og smil og forteller: "Ja, vi har Mikkjel Fønhus som forbilde, og Lars Monsen har vært med oss noen ganger. Men det er en stund siden nå; han har vel nok med å selge bøker nå om dagen ... Vi treffes ulike steder i Marka hver fullmåne, og vi har fire gapahuker: Solhuken, Breisjøhuken, Elghuken og Abortjernhuken ... Hans Kile er formann. Læremester'n til Lars, Egil Paulsen, er med, Erik Andersen fra Oslomarkas Fiskeadministrasjon er med, tegneren Vidar Smith og flere til. Vi kan være en 15–20 mann som møtes, men vi er mest inne nå, for noen er blitt dårlig til beins. Noen ganger er vi en riktig kakle- og mimregjeng. Men vi er ute av og til, lager god mat, prater sammen og løser verdensproblemer ... Et år var vi oppe i Begnadalen i terrenget til Fønhus. Da stod jeg ved Kverriljuvet og så en rovfugl som sirklet over juvet mens den skreik ... Det var som å være i villmarka ..."

Det er tid for å bryte opp ... Atle har øst av sine minner, erfaringer og kunnskaper fra et langt liv i Lillomarka. Han har fortalt om en annen tid da menneskene levde mer i pakt med naturen. Jeg tror de levde et godt liv inne på Sørskogen, selv om det kunne være slitsomt og tøft. Atle virker ennå ungdommelig, selv om han er 73 år, og han er ennå full av liv, pågangsmot og nye ideer ... Da jeg går, kommer Lise med oldebarnet på armen ... "Slekter kommer og slekter går," tenker jeg, "men markahistorien består ..." Så kjører jeg innover til byen, mens bilene suser forbi meg og spyr ut sin giftige eksos ...