Artslister fra de undersøkte myrene i Orkdal kommune, 1975

Denne artikkelen bygger på:
Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Tor Øystein Olsen. 1975. (Under databearbeiding.)

Artikkelen er et utdrag fra oppgaven "Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag. Av Tor Øystein Olsen. 1975". Feltarbeidet ble utført i 1974.

Se også:
Mire investigations in the rural district of Orkdal, Sør-Trøndelag county, central Norway. By Tor Øystein Olsen. English Summary 1975

Innledende kapitler. Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975

Myrreservater i Orkdal kommune

Myrundersøkelser i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag, 1975. Bekrivelser av myrer som ikke er vernet som naturreservater

Definisjoner av myrbegreper

Anvendt myrlitteratur

Dessuten henviser jeg til:
Myrundersøkelser i Sør-Trøndelag og Hedmark i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Asbjørn Moen. Botanisk serie 1983–4.

Etterundersøkelser i Sør-Trøndelag i forbindelse med den norske myrreservatplanen. Stein Singsaas. 1984.

Myr: forskning, forvaltning og overvåking

Arbeid i forbindelse med den norske myrreservatplanen, utarbeidet ved NTNU Vitenskapsmuseet

Navnsettingen av arter fra originaloppgaven i 1975 er beholdt. Der artene har fått et nytt navn etter 1975, eller har fått et norsk navn, står dagens navn etter et =. Nye navn følger artsdatabankens lister fra 2015.

A. Oversikt over arter fra de undersøkte myrene i Orkdal

I figur 131 a og b er det gitt en oversikt over de artene som er registrert på de undersøkte myrene i Orkdal. Vertikalt til venstre står navnet på de ulike artene, alfabetisk ordnet. Først i lista kommer trær, busker og lyng. Deretter kommer urter, så halvgras, gras og lignende, etterfulgt av bladmoser og levermoser, og til slutt lav. Nomenklatur, kapittel IV, fins her.

En del vanlige moser og lav er ikke kommet med på lista. Dette gjelder først og fremst en del "uviktige" moser, som for eksempel filtbjørnemose (Polytrichum strictum), myrmuslingmose (Mylia anomala), dymose = torvdymose (Gymnacolea inflata) etc. Alle disse artene er svært vanlige på de undersøkte myrene og fins sikkert på nesten alle. Mine kunnskaper om levermoser er ennå for svake til at alle "viktige" levermosearter har kunnet komme med på lista. Dessuten er registreringene av lav og levermoser på lista ufullstendige. Flere arter er langt vanligere enn det lista gir uttrykk for, for eksempel gjelder det frynsemose = bakkefrynse (Ptilidium ciliare), = fnaslav (Cladonia squamosa) m.m.

I kapittel IV, Nomenklatur, er det forklart hvilke arter som er beskrevet kollektivt. I denne lista er de artene som hører til under et samlingsnavn, for eksempel bruntorvmoser = broddtorvmoser (Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll.), i de fleste tilfeller føyd til nedenfor samlingsnavnet. Registreringer av arter innenfor et slikt samlenavn blir derfor svært ufullstendige, som = silketorvmose (Sphagnum flexuosum). Kun helt sikre registreringer er tatt med.

Noen få ikke egentlige myrkarplanter kan også være utelatt. Ellers er registreringene forhåpentligvis nokså nøyaktige og fullstendige.

Horisontalt øverst er det en liste over de undersøkte myrene, ordnet etter samme system som i kapittel VI. Helt til høyre står "Til sammen", dvs. hvor mange myrer de enkelte arter er funnet på. Et x er brukt for å markere en observert art på en lokalitet.

Karakteristiske myrplanter representert på de undersøkte myrene i Orkdal

(Fins på 100–80 % av de undersøkte myrene, dvs. av 32, fordi én er allerede oppdyrket.)

(x): fins på alle de 32/33 undersøkte myrene i Orkdal.

Trær, busker og lyng
Andromeda polifolia – kvitlyng (x)
Betula nana – dvergbjørk = risbjørk
Betula pubescens – bjørk
Calluna vulgaris – røsslyng (x)
Empetrum sp. – krekling (x)
Oxycoccus sp. – tranebær (x)
Picea abies – gran (x)
Pinus silvestris = P. sylvestris – furu (x)
Vaccinium myrtillus – blåbær
Vaccinium uliginosum – blokkebær
Vaccinium vitis-idaea – tyttebær

Urter
Drosera anglica – smalsoldogg (31 myrer)
Drosera rotundifolia – rundsoldogg (26 myrer)
Menyanthes trifoliata – bukkeblad
Narthecium ossifragum – rome (28 myrer)
Potentilla erecta – tepperot (31 myrer)
Rubus chamaemorus – molte (x)

Gras, halvgras, siv etc.
Carex lasiocarpa – trådstarr
Carex limosa – dystarr
Carex pauciflora – sveltstarr
Carex rostrata – flaskestarr (x)
Eriophorum angustifolium – duskmyrull
Eriophorum vaginatum – torvmyrull (x)
Molinia coerulea = M. caerulea – blåtopp
Scirpus caespitosus = Trichophorum cespitosum cespitosum – småbjønnskjegg (x)

Bladmoser
Calliergon stramineum = Straminergon stramineum – grasmose
Dicranum sp. – sigdmose
Pleurozium schreberi – furumose
Sphagnum compactum – stivtorvmose
Sphagnum cuspidatum – vasstorvmose
Sphagnum fuscum – rusttorvmose (x)
Sphagnum lindbergii – bjørnetorvmose
Sphagnum magellanicum – kjøtt-torvmose
Sphagnum nemoreum = S. capillifolium – furutorvmose
Sphagnum papillosum – vortetorvmose (x)
Sphagnum recurvum coll. = S. fallax coll. – bruntorvmoser = broddtorvmoser
Sphagnum rubellum – rødtorvmose
Sphagnum subnitens – blanktorvmose
Sphagnum tenellum – dvergtorvmose

Lav
Cladonia alpestris = C. stellaris – kvitkrull

Disse artene representerer de vanligste myrplantene i Orkdal (sikkert også for store deler av landet). Det er verdt å legge merke til at en art som tepperot (Potentilla erecta) – som fins på 31 oppsøkte myrer – også er svært vanlig i andre økosystemer. Arten blir ikke direkte forbundet med myr, men på de undersøkte myrene fins den ofte vanlig på minerotrof fastmatte (gjerne litt rikt–intermediært). Videre fins det flere vanlige tueplanter som også fins i andre økosystemer, som blå-, blokke- og tyttebær (Vaccinium), furumose (Pleurozium schreberi) med flere.

Det at smalsoldogg (Drosera anglica) er funnet på flere myrer enn rundsoldogg (Drosera rotundifolia), henger helt sikkert sammen med at rundsoldogg er blitt ofte oversett. Smalsoldogg er lettere å få øye på enn dens nære slektning. Videre er det interessant at den suboseaniske arten rome (Narthecium ossifragum) er svært vanlig i Orkdal, både på vest- og østsida av elva Orkla (se neste kapittel).

Av lista framgår det også at flaskestarr (Carex rostrata) er den viktigste indikatorarten for minerotrof myr. De vanligste torvmosene er rusttorvmose (Sphagnum fuscum) og vortetorvmose (Sphagnum papillosum). Førstnevnte f.o.f. på tuer, men kan også vokse på fastmattene minerotroft.

Sjeldne myrplanter representert på de undersøkte myrene i Orkdal

(Fins på færre enn 20 % av totalt.)

Arter som også fins i andre økosystemer i Orkdal er ikke tatt med, sjøl om artene er sjeldne på myr. Hvis en myrplante, som pors (Myrica gale), fins på færre enn 20 % totalt, også fins på andre lokaliteter, slik at antall lokaliteter til sammen blir mer enn seks (20 %), er disse artene ikke tatt med i lista.

(x): bare på én lokalitet.

Trær, busker og lyng
Salix lanata – ullvier

Urter
Corallorhiza trifida – korallrot
Dactylorchis incarnata = Dactylorhiza incarnata – engmarihand
Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata – myrkråkefot
Pedicularis oederi – gullmyrklegg (x)
Pedicularis silvatica = P. sylvatica – kystmyrklegg
Rorippa silvestris = R. sylvestris – vegkarse (x)
Thalictrum alpinum – fjellfrøstjerne
Utricularia intermedia – gytjeblærerot
Utricularia minor – småblærerot

Gras, halvgras, siv etc.
Carex adelostoma x buxbaumii – tranestarr x klubbestarr cfr. (x)
Carex buxbaumii – klubbestarr
Carex capillaris – hårstarr
Carex flava x lepidocarpa – gulstarr x nebbstarr
Carex hostiana – engstarr (x)
Carex lepidocarpa – nebbstarr
Carex limosa – dystarr
Carex livida – blystarr
Carex magellanica x rariflora = C. paupercula x rariflora – frynsestarr x snipestarr cfr. (x)
Carex scandinavica = Carex viridula pulchella – musestarr
Carex stenolepis = Carex x stenolepis  – vierstarr (x)
Carex vesicaria – sennegras
Hierochloë odorata – marigras
Juncus stygius – nykkesiv
Phragmites communis = P. australis – takrør
Rhynchospora fusca – brunmyrak (x)
Schoenus ferrugineus – brunskjene

Bladmoser
Bryum pseudotriquetrum – bekkevrangmose
Calliergon giganteum – tjønnmose = stauttjernmose (x)
Calliergon trifarium = Drepanocladus trifarium – navermose = navargulmose
Cratoneuron commutatum = Palustriella commutata – stor tuffmose = kalktuffmose (x)
Dicranella squarrosa = Dichodontium palustre – = kildesildremose
Paludella squarrosa – piperensermose
Sphagnum angermanicum – = glasstorvmose (x)
Sphagnum molle – = fløyelstorvmose
Sphagnum platyphyllum – = skjetorvmose
Sphagnum strictum – = heitorvmose

Levermoser og lav ble ufullstendig registrert, slik at disse er ikke medregnet.

Det er verdt å legge merke til at bekkevrangmose (Bryum pseudotriquetrum), stor tuffmose = kalktuffmose (Cratoneuron commutatum = Palustriella commutata), = kildesildremose (Dicranella squarrosa = Dichodontium palustre), og Paludella squarrosa (piperensermose) bare er funnet på noen få lokaliteter i Orkdal. Disse artene er helt sikkert oversett. Det at stor tuffmose = kalktuffmose (Cratoneuron commutatum = Palustriella commutata) ikke er observert så mange ganger i Orkdal, kan også tyde på at rikkilder ikke er vanlige. Vegkarse (Rorippa silvestris = R. sylvestris) er bare funnet én gang i Orkdal. Den vokser vanligvis ikke på myr ifølge Lid 1963 (antropokor). Arten ble funnet rikelig i nygravde grøfter på lokalitet 13.

På Leif Ryvardens kryssliste over Grytdalen er en del arter som av meg er registrert som sjeldne i Orkdal, avmerket. Disse registreringene er ikke tatt med på de ulike prikkartene (fordi lokalitetene er unøyaktige). Ellers viser jeg til kommentarer under "Plantegeografisk interessante arter" i kap. VII, beskrivelser av myrene, og utbredelseskartene.

Dessuten bør det tilføyes at = butt-torvmose (Sphagnum obtusum) og myggblom (Hammarbya paludosa) også er funnet på myr i Orkdal. = butt-torvmose (Sphagnum obtusum) fins i Norge med spredde forekomster, utbredelsesmønster er foreløpig usikkert. Den er trolig mye oversett. (Til nå med sikkerhet påvist i sju fylker: Østfold, Buskerud, Akershus, Hedmark, Hordaland, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Finnmark.) I Trøndelag er arten funnet på sju lokaliteter (Sphagnum-kurs, Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974). Kjell Ivar Flatberg fant arten sammen med meg – den vokste sammen med bl.a. = skjetorvmose (Sphagnum platyphyllum) – i Orkdal på en ekskursjon 1. juli 1974. Lokalitet: Blad 1521 III (Løkken), M711, NR332,134, Svorkås, Orkdal.

Myggblom (Hammarbya paludosa) er spredt til sjelden i store deler av landet, men er ofte vanskelig å få øye på. (Utbredelseskart: Blyttia 32, side 174, Lye og Lima 1974.) I Orkdal fant "Hammarbya-spesialisten", Bjarne Mathisen, arten så tidlig som 11.07.1958 (herbariebelegg ved DKNVS, museet, Botanisk avdeling). Lokalitet: M711, Blad 1521 III (Løkken), NR 35,12; nordenden av Mjovatnet, Orkdal.

B. Floristiske elementer representert på de undersøkte myrene i Orkdal

Etter Fennoskandisk utbredelse har jeg ordna artene i grupper etter innbyrdes likhet i utbredelsesmønster. Opplysningene er vesentlig etter Flatberg (1970), Sphagnum-kurs, Kjell Ivar Flatberg, NLHT, 1974, Flatberg og Moen (1972), Pedersen (1974), Hultén (1971), Fægri (1960), Arnell (1956), Nyholm (1954–1969).

Vestlige arter

Artene jeg fører hit har enten en suboseanisk utbredelse i Fennoskandia eller har sitt tyngdepunkt i Norge i vestlige kyststrøk. Svakt vestlig preg er antyda med arten i parentes.

Fanerogamer
(Carex flava x tumidicarpa = C. demissa x flava – grønnstarr x gulstarr)
Carex hostiana – engstarr
Carex tumidicarpa = C. demissa – grønnstarr
Dryopteris oreopteris = Oreopteris limbosperma – smørtelg
Erica tetralix – klokkelyng
Juncus bulbosus – krypsiv
Juncus bulbosus f. fluitans – vassform av krypsiv
Juncus conglomeratus – knappsiv
Juncus effusus – lyssiv
Juncus squarrosus – heisiv
Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata – myrkråkefot
Myrica gale – pors
Narthecium ossifragum – rome
Pedicularis silvatica = P. sylvatica – kystmyrklegg
Potamogeton polygonifolius – kysttjønnaks
(Salix aurita – ørevier)
(Sparganium minimum = S. natans – småpiggknopp)
Succisa pratensis – blåknapp
Rhynchospora alba – kvitmyrak
Rhynchospora fusca – brunmyrak

Moser og lav
Dicranum leioneuron = akssigd
(Rhacomitrium lanuginosum = Racomitrium lanuginosum – gråmose = heigråmose)
Riccardia multifida – = fjærsaftmose
Sphagnum angermanicum – = glasstorvmose
Sphagnum auriculatum – = horntorvmose
(Sphagnum fallax – = broddtorvmose)
Sphagnum molle – = fløyelstorvmose
(Sphagnum pulchrum – = fagertorvmose)
Sphagnum quinquefarium – litorvmose = lyngtorvmose
Sphagnum riparium – skartorvmose
(Sphagnum rubellum – rødtorvmose)
Sphagnum strictum – = heitorvmose
Siphula ceratites – = pyttlav

Av disse artene er følgende kun observert på vestsida av Orkla

Carex hostiana – engstarr
Dryopteris oreopteris = Oreopteris limbosperma – smørtelg
Erica tetralix – klokkelyng
Juncus bulbosus f. fluitans – vassform av krypsiv
Juncus squarrosus – heisiv
Lycopodium inundatum = Lycopodiella inundata – myrkråkefot
Myrica gale – pors
Pedicularis silvatica = P. sylvatica – kystmyrklegg
Potamogeton polygonifolius – kysttjønnaks
(Rhynchospora alba – kvitmyrak, én lokalitet på østsida, ellers kun på vestsida)
Rhynchospora fusca – brunmyrak
Riccardia multifida – = fjærsaftmose (?)
Sphagnum angermanicum – = glasstorvmose
Sphagnum molle – = fløyelstorvmose
Sphagnum strictum – = heitorvmose
Siphula ceratites – = pyttlav

Flere av disse artene kommer så igjen lenger øst, i de oseaniske delene av Gauldalen. Mellom Gauldalen og Orkdalen ser det ut som om en del arter mangler, som klokkelyng (Erica tetralix). Dette er interessant, i og med at flere plasser i Hølonda (og Orkdal) har riktig økologi for disse artene. Noen arter ser også ut til å mangle lenger øst i Gauldalen, som kystmyrklegg (Pedicularis silvatica = P. sylvatica) (?).

En del mer eller mindre  svake suboseaniske arter som rome (Narthecium ossifragum), grønnstarr (Carex tumidicarpa = C. demissa), knappsiv (Juncus conglomeratus), = horntorvmose (Sphagnum auriculatum), litorvmose = lyngtorvmose (Sphagnum quinquefarium) er også svært vanlige på østsida av Orkla. Disse artene ser ikke ut til å være vesentlig vanligere på vestsida enn på østsida.

Som konklusjon kan man derfor si at vegetasjonen på vestsida av Orkla viser sterkere suboseaniske trekk enn vegetasjonen på østsida.

Dette gjelder særlig arter som er mest suboseaniske, som for eksempel = heitorvmose (Sphagnum strictum) (mest oseanisk av våre Sphagna, ifølge Pedersen 1974, side 188) og kystmyrklegg (Pedicularis silvatica = P. sylvatica).

Gråmosedominans på tuene kun på vestsida av Orkla

I Norge er det tydelig regional forskjell i myrenes hydrotopografi og vegetasjon etter en nord–sør gradient, en øst–vest gradient og etter ulik høyde over havet. En relativt klart definert type, med begrenset regional forekomst, er "gråmose-komplekset" (Rhacomitrium sp. = Racomitrium), som kun forekommer i de oseaniske delene av landet. Dette "gråmose-komplekset" gjenspeiler seg også ved å studere forskjeller i dominans av arter i botnsjiktet på tuene mellom vestsida av Orkla og østsida. Det er påfallende at på vestsida av Orkla oftest totaldominerer gråmose = heigråmose (Rhacomitrium = Racomitrium lanuginosum) og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.) i botnsjiktet på tuene, mens på østsida er rusttorvmose (Sphagnum fuscum), rødtorvmose (Sphagnum rubellum), furutorvmose (Sphagnum nemoreum = S. capillifolium), med innslag av furumose (Pleurozium schreberi), gråmose = heigråmose og begerlav/kvitkrull (Cladonia sp.), de viktigste artene, der førstnevnte som regel er vanligst.

Sørlige arter

Disse artene har sin hovedutbredelse i Norge nord til og med Trøndelags-fylkene, med eller uten spredte forekomster lenger nord.

Fanerogamer
Carex flava x lepidocarpa – gulstarr x nebbstarr (?)
Carex lepidocarpa – nebbstarr (?)
Schoenus ferrugineus – brunskjene

Moser
Calliergonella cuspidata – broddmose = sumpbroddmose
Sphagnum cuspidatum – vasstorvmose
Sphagnum flexuosum – = silketorvmose

Fjellarter. Østlige og nordlige arter

Da gradientene vest–øst og lågland–fjell ofte sammenfaller i Norge, og arter som i Sør-Norge er fjellarter, lengre nord går ned til havnivå, er det vanskelig å opprettholde et klart skille. Dette, samt sparsomme opplysninger om mosenes utbredelser, har gjort at jeg her har behandla artene samla (jfr. Flatberg 1970, del I, side 20). I parentes er imidlertid den fennoskandiske tendensen antydet (Ø=østlige arter, N=nordlige arter, F=fjellarter).

Fanerogamer
Arctostaphylos alpina = Arctous alpinus – rypebær (F)
Calamagrostis neglecta – smårørkvein (N+Ø)
Carex adelostoma x buxbaumii – tranestarr x klubbestarr (F?)
Carex bigelowii – stivstarr (F)
Carex brunnescens – seterstarr (F – svak pref.)
Carex chordorrhiza – strengstarr (Ø)
Carex magellanica x rariflora = C. paupercula x rariflora – frynsestarr x snipestarr cfr (F?)
Carex stenolepis = Carex x stenolepis  – vierstarr (F)
Carex vesicaria – sennegras (Ø)
Corallorhiza trifida – korallrot (Ø – svak pref.)
Festuca vivipara – geitsvingel (F)
Luzula sudetica – myrfrytle (Ø – disjunkt utbredelse)
Lysimachia thyrsiflora – gulldusk (Ø)
Pedicularis oederi – gullmyrklegg (F)
Phragmites communis = P. australis – takrør (Ø – svak pref.)
Scheuchzeria palustris – sivblom (N+Ø)
Salix lanata – ullvier (F+N)
Salix herbacea – musøre (F)
Salix phylicifolia – grønnvier (N+Ø)
Juncus stygius – nykkesiv (Ø – svak pref.)
Scirpus hudsonianus = Trichophorum alpinum – sveltull (Ø – svak pref.)
Thalictrum alpinum – fjellfrøstjerne (F)
Viola biflora – fjellfiol (F)

Moser og lav
Anthelia juratzkana – snøleiemose = krypsnømose (F)
Calliergon sarmentosum = Sarmentypnum sarmentosum – blodmose = blodnøkkemose (F+N)
Calliergon trifarium = Drepanocladus trifarium – navermose = navargulmose (F+N – svak pref.)
Dicranella squarrosa = Dichodontium palustre –  = kildesildremose (N – svak pref.)
Drepanocladus badius = Loeskypnum badium – = messingmose (F+N – svak pref.)
Sphagnum balticum – = svelttorvmose (N+Ø)
Sphagnum lindbergii – bjørnetorvmose (N)
Sphagnum majus – = lurvtorvmose (N+Ø – svak pref.)
Siphula ceratites – = pyttlav (F)

Jeg viser ellers til kommentarer under "Plantegeografisk interessante arter" og utbredelseskart.

Floristisk plantegeografisk kan man som en konklusjon si at myrfloraen i Orkdal er karakterisert gjennom tydelige innslag av, og et møte mellom, oseaniske, sørlige, østlige og nordlige arter, samt fjellarter.

Dette gjør Orkdal, sett ut fra et regionalt synspunkt, til et svært interessant floraobjekt.