Arter som viser gjengroing

Gammel kulturmark har oppstått som følge av rydding av trær og busker, og slått og/eller beiting. De mest artsrike typene (av viltvoksende arter) har utviklet seg på udyrket mark som er høstet, men ikke pløyd, innsådd eller gjødslet, og har sin parallell i den "naturlige naturen", der forskjellen er rydding av trær og busker, og langvarig slått og beite som økologisk faktor. Rydding og/eller høsting av trær eller busker, brenning, beiting og slått fører til åpnere vegetasjon med bedre forhold for lyselskende og konkurransesvake arter. Menneskets påvirkning endret de naturlige vegetasjonstypene slik at de etter hvert ble erstattet av nye kulturbetingete (hevd) vegetasjonstyper. Disse vegetasjonstypene domineres av viltvoksende arter, men de avviker fra de naturlige vegetasjonstypene bl.a. ved mengdefordelingen mellom artene. Der opprinnelig vegetasjon var tett skog, vil artsinnholdet også være svært forskjellig, med mange lyskrevende arter i forhold til tidligere, mens skyggeartene stort sett er borte. Når kulturpåvirkningene opphører, skjer en gjengroing og endring i retning av naturlig vegetasjon igjen, for eksempel fra åpen beitemark til skog i ulike suksesjonsstadier. Den lyselskende floraen skygges da ut.

De første par-tre tiårene av en gjengroingssuksesjon er preget av stor blomsterprakt og høyt biologisk mangfold. I neste fase, der skogen lukker seg, synker imidlertid det biologiske mangfoldet raskt og landskapet mister sin åpne karakter og dermed sine fremste estetiske kvaliteter. Kulturlandskapsarealer i Maridalen (og ellers i landet) som ikke lenger er i aktiv drift, gjennomgår nå ulike faser i dette suksesjonsforløpet, til dels med tett gjengrodd skog som resultat.

I de første årene etter rydding av kratt og trær på gjengroende gammel kulturmark, får en ofte en oppblomstring av disse gjengroingsartene de første årene etter restaureringen. Dette kan skyldes en form for ryddegjødslingseffekt; tilgangen på næringsstoffer, lys, varme og fuktighet øker når kulturmarka blir ryddet og røttene begynner å råtne. Dette gjelder særlig snerprørkvein på frisk mark, og strandrør og takrør på våtere mark. Sterkt gjødselavhengige arter som bringebær, kan også bli totaldominerende i de første årene etter restaurering og rydding. Det forekommer der gjengroingen av frisk og fuktig mark har kommet svært langt, og har blitt tett gråorskog.

Her følger en oversikt over arter som viser gjengroing (Hovedkilde: "Om hävden upphör", Urban Ekstam og Nils Forshed, og egne observasjoner):

Oversikt over arter som viser gjengroing:

Tørr mark:

Bergrørkvein, einer, einstape og tyttebær.

Frisk mark:

Blåbær, blåveis, engmarimjelle, einstape, engsnelle, gaukesyre, kvann, totaldominans av kvitveis, liljekonvall, lundrapp, myskegras, perlevintergrønn, skogfiol, skogmarimjelle, skogstjerne, totaldominans av skogstorkenebb, smylegras, snerprørkvein, turt, tyrihjelm, vierarter, vårfrytle.

Fuktig mark (inklusiv fastmattemyr):

Fredløs, totaldominans av blåtopp, kvitlyng, mjødurt, strandrør og takrør.

Våt mark (inklusiv mykmatte- og løsbunnmyr):

Bred dunkjevle, gulldusk, mjødurt, pors, strandrør, takrør, totaldominans av fertil vassrørkvein og vierarter.

Grunt ferskvatn:

Bred og smal dunkjevle, sjøsivaks og takrør.

Sammenligning av naturlige og hevdbetingede (kulturavhengige) vegetasjonstyper

Vegetasjonen på "gammel kulturmark" blir kalt seminaturlig vegetasjon; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, brenning, slått, beiting, lauving med mer), og som består av naturlig forekommende (viltvoksende) arter, ikke innplantede eller innsådde.

Størstedelen av variasjonen i flora og vegetasjon kan knyttes til variasjon i følgende økologiske faktorer:

• hevd (skjøtselstype; som beite eller slått, intensitet og varighet, kontinuitet)
• fuktighetsforhold
• markreaksjon (basefattig - baserik)
• næringsforhold (først og fremst nitrogen)
• lysforhold

Forskjellen mellom naturlige vegetasjonstyper og seminaturlige vegetasjonstyper med samme naturlige miljøfaktorer, er ulike typer hevd (rydding, beite, slått, lauving). Oversikten over naturlige vegetasjonstyper får dermed sin parallell i seminaturlige vegetasjonstyper. Her følger en oversikt:

Hevding av naturlig vegetasjon til seminaturlig vegetasjon gjør at tidligere heivegetasjon omdannes gradvis til engserie. Jordsmonnet omdannes fra barskogens podsolprofil til slåtte- og beitemarkas brunjordsprofil. Jordsmonnet til en velhevdet slåtte- og beitemark består av moldaktig brunjord, med stor tilgang på næringsstoffer og høy biologisk aktivet, i motsetning til den sure råhumusen i barskogen.