Ap som bygdeparti

Av Svenn Arne Lie

Skal Ap få økt troverdighet blant kjernevelgerne på bygdene, må partiet fremme en ny jordbrukspolitikk som setter samfunnsoppdraget i fokus.

Stadig mindre jord i Norge brukes, samtidig importerer vi stadig mer mat og fôr til folk og dyr. Utviklingen skjer uavhengig av hvilke partier som styrer Landbruksdepartementet. Årsaken er enkel: Det er den samme volumpolitikken som føres. Av alle partier. 

DET ER ikke mangel på penger som er problemet i jordbrukspolitikken, men at pengene brukes feil. Uten ny retning i jordbrukspolitikken, hjelper det derfor ikke med mer penger. Det må bli slutt på subsidier til lave kraftfôrpriser, tilskudd til volum og statlig investeringsstøtte til bygging av nye storfjøs, fordi dette gir overproduksjon, gjeldsvekst og fallende sjølforsyning. 

SKAL AP være et troverdig bygdeparti, må partiet ha en jordbrukspolitikk som tar innover seg disse realitetene. Det har ikke Ap i dag. Derfor sliter partiet på bygdene. Løsninga ligger i å minne Ap om sin historikk. Og om de faglig sammenhengene i jordbrukspolitikken. 

KRISEFORLIKET MELLOM Ap og Bondepartiet våren 1935, banet veien for Ap-regjeringen Nygaardsvold hvor Hans Ystgaard ble landbruksminister. Historien om kriseforliket i 1935, og særlig rollen til Ap og Ystgaard, tilbyr nyttig lærdom for å forstå hvorfor Ap ble et troverdig bygdeparti. Jordbrukspolitikken spilte en avgjørende rolle. 
Opptakten til kriseforliket i 1935 har visse likheter med dagens situasjon. Troen på volum i jordbrukspolitikken hadde styrt sektoren i årevis. Sjølforsyningen i norsk jordbruk var den gang, som i dag, svært lav. Økonomien i sektoren var sårbar, der produksjonen var i høygir og gjelda skyhøy. Bøndene produserte seg til fant på stadig økende mengder importert kraftfôr. 

AP RYDDET vei ut av krisa for jordbruk på 1930-tallet, ved å etablere en ny plattform for sektoren der samfunnsoppdraget til jordbrukspolitikken sto i sentrum. Matproduksjonen hadde mål og oppgaver som inngikk i en helhetlig samfunnsbygging. Beredskapshensyn, befolkningas trygghet og sjølforsyning var avgjørende. Jordbruk var bruk av jord i Norge. Ikke videreforedling av importert kraftfôr. 

FOR Å redusere importavhengigheten og øke sjølforsyningen, måtte produksjonen av mat og fôr på det norske arealet prioriteres. Da måtte de politiske virkemidlene endres. Kraftfôret spilte den gang, som nå, en avgjørende rolle. Billig kraftfôr førte til fallende produsentpriser fordi det ble overproduksjon. Inntektene i jordbruket falt enda mer fordi innenlandsk fôrproduksjon ble erstattet av importert kraftfor. Sjølforsyningen sank. 

AP FORSTO disse sammenhengene. Det måtte bli mer lønnsomt for bøndene å dyrke eget fôr til husdyrene, og mindre lønnsomt å fôre med importert kraftfôr, hvis samfunnsoppdraget skulle ivaretas. Graset måtte bli mer verdt, og importert kraftfôr mindre lønnsomt å bruke. 

AP HADDE evne og vilje til å ta de nødvendige politiske grepene. Man måtte få kontroll med overproduksjonen og avsetningen av jordbruksvarer, og man måtte få opp sjølforsyninga. 
Nøkkelen lå, den gang som i dag, i forbruket av kraftfor. Og mer konkret, i prisforholdet mellom gras og kraftfôr. Istedenfor mer billig kraftfôr, gjorde Ap-regjeringen det motsatte. Fordi norske jordbrukere skulle produsere mat ved å bruke mindre kraftfôr, og mer gras, måtte kraftfôret bli dyrere. Ap la derfor på en avgift på toppforbruket av kraftfôret. 

KRAFTFôRAVGIFTA I 1935, er sentral fordi det viser at 1) politikken må forankres i faglige realiteter, og 2) at det er politikken som styrer utviklinga. Dagens Ap bør lære av historien og at partiets rolle som bygdeparti. I oppsummeringen av St.prop 61 - 1935, forklarer landbruksminister Ystgaard sammenhengene mellom kraftfôrforbruk og sjølforsyning: 

«DEPARTEMENTET FINNER at slik som forholdene har utviklet sig i jordbruket i de senere år er det nødvendig å gå til foranstaltninger som kan medvirke til å innskrenke produksjonen av husdyrprodukter hos dem som baserer fôringen meget på importerte kraftfôrstoffer, altså den produksjonen som ikke stammer fra det egentlige jordbruk. 

(... ) SLIK som forholdene har vært de siste år har en økende produksjon vært medvirkende til å trykke prisene på husdyrprodukter under lønnsomhetsnivået. Når denne økning meget har sin årsak i sterk kraftfôrforbruk, særlig knyttet til husdyrbruk som ikke naturlig er knyttet til jordbruk, er det naturlig at kraftfôrspørsmålet bør iakttas. En begrensning av produksjonen antar man bør forsøkes mest gjennomført ved en begrensning av kraftfôrforbruket» (st. prop 61 -1935 s. 27). 

AP MÅ ha troverdighet på bygdene for å få gjennomslag. Tida er inne for en ny jordbrukspolitikk.