Ansvar for maten vår

Av Svenn Arne Lie

Debatten om norsk jordbruk har som regel handlet om å forsvare jordbruksavtalesystemet eller om å forsvare en markedsideologi. Nå er tiden er inne for en real opprydding.
 
Matproduksjon er en samfunnssak. Jordbrukspolitikken hører under Stortingets ansvarsområde. Da må de folkevalgte ha innsikt i realitetene, kunnskap om sammenhengene, og ta tilbake styringen med fellesskapets penger til jordbruket. Bare slik kan vi nå de målene vi ønsker med matproduksjonen.

Jordbruksforhandlingene er en forberedelse til den endelige behandlingen i Stortinget. Det er Stortinget som har det soleklare ansvaret for målene og virkemidlene i jordbrukspolitikken, ikke forhandlingspartene i jordbruksoppgjøret.

Det holder ikke at Stortinget bevilger penger til den jordbrukspolitikken som aktørene i avtalesystemet er enige om.

Stortingets ansvar for jordbrukspolitikken forutsetter imidlertid at de folkevalgte har et godt beslutningsgrunnlag. De må vite hvordan virkeligheten ser ut, hvordan virkemidlene former næringen, og hva som er de politiske målene med matproduksjonen.

Dette er kjerneproblemet: Hvordan ser virkeligheten ut? Gjennom jordbruksavtaleinstituttet presenteres Stortinget for tallmateriale og virkelighetsbeskrivelser som tilslører og ikke speiler, realitetene i norsk matproduksjon.

Til tross for at de folkevalgte er ansvarlige for jordbrukspolitikken, så har de ikke hatt tilstrekkelig kunnskap om den faktiske situasjonen i norsk jordbruk. Mye tyder på at tilsløringene gjør at de folkevalgte ikke forstår hvordan virkemidlene i jordbrukspolitikken virker, og at de ikke vet hvordan partene i jordbruksavtalesystemet prioriterer bevilgningene og utformer politikken for norsk matproduksjon.

Her er noen eksempler: Partene i jordbruksavtaleinstituttet har tilslørt omfanget av arealnedgangen, den reduserte fruktbarheten i jorda og underkommunisert det økende importbehovet. Man har operert med et måltall for selvforsyningsgrad, der importert kraftfôr defineres som norsk råvare.

Offisielt er den norske selvforsyningsgraden oppgitt til å være stabil på om lag 50 prosent. Justert for kraftfôrimporten er den sterkt fallende og nå på 35 prosent.

Stortingspolitikerne har dermed ikke hatt tilgang til rett forståelse av situasjonen, ei heller sett konsekvensene av svekket produksjonsevne og økt importavhengighet.

Partene i jordbruksavtaleinstituttet har framstilt inntektsutvikling og inntektsnivå høyere enn det er. Ved å blande sammen ulike beregningsprinsipper har det blitt formidlet at sektoren har hatt større inntektsvekst enn sammenlignbare grupper. Manglende inntjening blir dermed ikke synliggjort som årsak til nedgang i brukstall og svekket produksjon.

Partene i jordbruksavtaleinstituttet har ikke utad vært klare på at økt volum per arbeidstime er en avgjørende forutsetning for bøndenes inntektsvekst i forhandlingene. Denne forutsetningen har betydning for hva slags jordbruk vi faktisk får, blant annet som et sterkt insentiv til å bruke mer kraftfôr og mindre norsk gress.

Partene i jordbruksavtaleinstituttet har ikke vært ærlige på sammenhengene og virkemidlene i jordbrukspolitikken. Man har sagt én ting og gjort noe annet.

Erfaringen viser at de interne prioriteringene i jordbruksavtalesystemet betyr at de offentlige bevilgningene brukes til å subsidiere bygging og drift av store fjøs og billig kraftfôr. Denne prioriteringen har resultert i nedgang i norske jordbruksarealer og færre gardsbruk.

Realiteten er at Stortingets mål om økt matproduksjon på egne ressurser ikke har blitt oppfylt med den jordbrukspolitikken som har blitt ført. Denne jordbrukspolitikken har gjennom tiår blitt utformet og iverksatt av Landbruksdepartementet, Bondelaget og Småbrukarlaget i jordbruksforhandlingene.

Forståelse av realitetene og kunnskap om sammenhengene i jordbrukspolitikken, bør være utgangspunktet for hva vi vil med norsk matproduksjon. Stortinget må ta dette ansvaret.