Anne på Sandungskalven

Granskogen står mørk og taus langs veien da jeg kjører innover mot Sandungskalven i Nordmarka; bare av og til kan jeg skimte vannflaten mellom trærnes grener. Jeg skal møte Anne Kristine Volla Jensen som bor der inne på den gamle Løvenskioldplassen. Det er en tidlig morgen midt i september, og det ligger et lavt skydekke, som et beskyttende teppe, over skog og vann. Skogen virker stille og forlatt; det er som om naturen hviler ut og venter på noe som skal komme. Snart vil høsten være her med de første frostnettene som får lauvskogen til å flamme opp i rødt og gult og brunt ...

Sandungskalven ligger dypt inne i Nordmarka, i Lunner kommune i Oppland, like ved grensen til Oslo. Det er 3,5 kilometer til nærmeste nabo på Sandungen gård og 1,5 mil til butikken nede i bygda. Nordmarksveien går gjennom tunet på gården, og sommerstid farer det både syklister og fotturister forbi, men store deler av året er det sparsomt med trafikk her inne. Anne har nå bodd på Kalven i ikke mindre enn 32 år. Hun flyttet hit i 1976 da hun giftet seg med Egil Jensen som var fjerde generasjon på denne nordmarksplassen. Men Anne ble enke da Egil døde i 1983, bare 38 år gammel. I dag lever Anne sammen med Gunnar Holth Nilsen, som er en betrodd ansatt hos Løvenskiold-Vækerø og driver med skogoppsyn, jakt, viltstell og annet arbeid i skogen.

Snart ser jeg de røde husene på Sandungskalven, og på trappa står Anne og tar imot meg. Jeg er litt spent, for jeg har ikke møtt henne før. Jeg har bare hørt om henne fra folk jeg kjenner, men jeg vet at hun har opplevd tøffe ting i livet ... Jeg blir bedt inn, og snart sitter vi ved kjøkkenbordet som er dekket til frokost. Hun sitter på den andre siden av bordet og ser på meg. Hun er yngre enn meg ..., hun er født i 1952 ... Først er hun noe avventende og sier at hun har da ikke så mye å fortelle. Men da jeg sier at jeg skal ha samtaler med flere markafolk, begynner hun å fortelle fra sitt liv, og det viser seg å bli en både interessant og hyggelig samtale. Av og til ser hun rolig ut av vinduet og lar blikket hvile ettertenksomt ved vannflaten; jeg forstår at mye har hendt, og at livet ikke alltid har vært så enkelt ...

Sandungskalven er en gammel finneplass, og det fortelles at det ligger finnegraver nord for plassen. Stedet ble ryddet på ny av Ingvald Nilsen i 1830-årene. Han skal først ha ryddet plass til en stue på Ingvaldsflaten, mellom Daltyven og Sandungen, men flyttet så ned til Sandungskalven i 1833. Han var damvokter fra Haklodammen og nordover. En av sønnene i den store barneflokken het også Ingvald. Vesle-Ingvald var en dyktig bjørnejeger, og det fortelles at han felte syv bjørner i Marka.

Ole Halvorsen fra Østbråten ble i 1877 forpakter på Sandungskalven. Han ble gift med Oline Storskogen, og de forpaktet Kalven til 1918 da Adolf Jensen fra Sand i Lunner overtok. Ole var sønn av Halvor fra Røste i Lunner og Ingeborg fra Brattvoll ved Mylla. Halvor og Ingeborg fikk i alt seks sønner og én datter. Alle sønnene flyttet etter hvert til forskjellige plasser i Marka: Elvika, Mago, Sandungskalven, Hakloa, Katnosdammen og Svea. Slekten fra Østbråten satte derfor sitt preg på mange nordmarksplasser.

Halvor fra Røste og Ingeborg fra Brattvoll er også mine tippoldeforeldre på morssiden. Ole Halvorsen er således bror til Andreas som flyttet til Mago og ble opphavet til Mago-slekten. Andreas Halvorsen ble gift med Dorthea Olsdatter Storskogen, og de drev Mago fra 1871 til 1910. De fikk i alt ni barn, og Dina Andreasdatter er min bestemor. Ja ..., det er rart å tenke på hvordan slektsbånd knyttes ...

Men tilbake til Sandungskalven ... Adolf Jensen fra Sand i Lunner overtok plassen i 1918 og drev den fram til 1945. Han begynte som hogger for Ole Halvorsen, og dette førte til at han ble gift med datteren Ingeborg. De fikk ikke mindre enn elleve barn: Ole, Anna, Trygve, Aksel, Karl, Olga, Ivar, Jul, Olaf, Inga og Helge. Det ble Helge Adolfsen Jensen (1915–1978) som overtok Sandungskalven. Han giftet seg med Gunvor Løvstad fra Grua, og de to drev Kalven fra 1945 til 1970. De fikk to barn: Kjell Helgesen Jensen (1941– ) og Egil Helgesen Jensen (1945–1983). Egil ble gift med Anne Volla Jensen, og de drev så Sandungskalven sammen fra 1980 til 1983. Anne Volla Jensen leier nå og bor på Kalven, på Egil Jensens huskontrakt. Helge og Gunvor bygde hus og flyttet til Harestua på sine eldre dager. Per Spæren fra Oslo forpaktet Kalven fra 1976 til 1979.

Nå sitter Anne og jeg ved kjøkkenbordet på Sandungskalven. Hun skjenker i kaffe til meg mens jeg forteller om min bakgrunn og min slekt fra Nordmarka. Så begynner hun å fortelle: "Jeg går aktivt sykmeldt nå, etter en kneoperasjon i mai i år. De satte inn en kneprotese i det ene benet mitt. Du ser vel at jeg går litt stivt? Det var vanskelig i begynnelsen, men det går mye bedre nå. Jeg trener opp benet ved å gå med staver på veien bort til brua eller krysset og tilbake igjen. Snart vil jeg gå veien oppover mot Branntjernhøgda ..."

"Hvor kommer Volla-navnet ditt fra, da?" spør jeg. "Farsslekten min kommer fra Volla i Lunner," forteller hun. "Det var oldefar som drev skysstasjon der. Jeg føler derfor at jeg har tilknytning til Lunner og Hadeland." "Dét har jeg også," sier jeg. "Farslekten min kommer fra Haakenstad på Roa, og min onkel og tante, Karl og Lise Kraggerud, bodde i alle år ved Vollakrysset i Lunner." Jeg har fått nok et bevis på at verden ikke er så stor som vi tror.

"Faren min, Ragnar Anstein Volla (1912–2004), kom ifra Bjølsen," fortsetter Anne. "Moren min, Eli Johanne Volla (1912–1994) var født Egeberg. Foreldrene mine bodde i mange år på Myrerjordet. Broren min, Terje Volla, var tidligere politimann, men han er nå sauebonde i Luster i Sogn. Terje leide Trehørningen gård her i Marka fra 1974/75 til 1983/84. Han var skogsarbeider og hogg tømmer for Løvenskiold i nesten ti år. På Trehørningen hadde han både hester og sauer. Vi hadde god kontakt i denne tiden, for plassene ligger ikke så langt ifra hverandre. Far og mor var friluftsmennesker som brukte Marka både sommer og vinter. De var faste gjester på Bonna, hos Hans og Lina. Foreldrene mine tok med Terje og meg mange ganger på turer i Marka. Vi syklet innover eller gikk på ski om vinteren. Far arbeidet i Den norske Creditbank, og de hadde firmahytte i Vassfartraktene som vi reiste til titt og ofte. Vi hadde også hytte i hagekolonien på Sogn, og der var vi ofte om sommeren. Foreldrene mine bygslet senere en tomt ved Aurdalsfjorden i Vassfaret og satte opp ei hytte der. Jeg var forresten på hytta nå i helgen; det er så fint der … Det var slik jeg ble glad i naturen og Marka.

I ungdomsårene syklet jeg innover i Nordmarka eller gikk på ski om vinteren. Jeg var også med i trekkhundklubben og kjørte hundespann i helgene innover i Marka. Vi lå ofte på stasjon nr. 28 på Ullevålseter, eller vi hadde vakt på stasjonen ved Kikut. Noen ganger var vi helt inne på Katnosa. Noen ganger lå vi også i hytta mellom Bjørnholt og Kobberhaughytta. Mange ganger var jeg med bror Terje til Bjønnputthytta nord i Hakloa; der var vi som regel helt alene. I flere år leide jeg også hytta på nordsiden av Rottungen, og jeg ble i denne tiden godt kjent med både Thorbjørn og Olea Stenseth på Gåslungen og Alfred og Alma Baklien og Birger og Gina på Bjørnholt. Nå er det forresten Gunnar Skau fra Korsvoll som leier Rottunghytta. På denne måten ble jeg godt kjent og glad i Nordmarka, og jeg kunne godt tenke meg å bosette meg der inne en gang ... Jeg visste ikke den gang at mine drømmer en dag ville bli virkelighet ... Jeg husker det føltes veldig rart da jeg en dag hadde kjøretillatelse og kunne bruke bil på veiene i Nordmarka. Jeg følte meg på en måte privilegert ... I disse ungdomsårene, på slutten av 60-tallet og først på 70-tallet, hendte det at vi besøkte Kikutstua på lørdagskveldene. Der var det ungdom samlet, og det hendte det ble et festlig lag ... Jeg husker at jeg kjørte hundespann sammen med 'Knuppers' en og annen gang på denne tiden."

Med ett kjenner jeg igjen det Anne forteller, og jeg ser for meg bilder fra egne opplevelser på Kikutstua i unge år ... Jeg var der ofte selv før i tiden, i helgene om vinteren, og hjalp til med salg og rydding. Søster til far, Margit Bonna, var den første bestyreren på Kikutstua. Hun var på Kikutstua i nærmere 40 år, fra stua ble bygd i 1926. Den gang var det stor helgetrafikk og også overnatting, og det var mye å gjøre. Om kvelden hendte det at ungdommen fra Marka møttes på Kikut, og jeg kan ennå se for meg de unge fra Fyllingen, Vest-Hakloa, Sandungskalven og Bjørnholt. Av og til hendte det at "Knuppers", Knut A. Nilsen, kom feiende inn på gårdsplassen med hundespannet sitt så snøføyka stod. Han kom helt fra stasjon 25, hytta under Barlindhøgda, nord for Helgeren.

"Det har vel ikke vært så enkelt å få seg noe arbeid her inne, det er jo så langt fra folk og bygd?" spør jeg. "Jeg er utdannet lærer; jeg gikk ut av lærerskolen i 1974," fortsetter Anne. "Jeg er født og oppvokst på Bislet i Oslo og bodde der til jeg var 24 år. Jeg gikk på Bolteløkka skole i sju år, og etter det tok jeg realskolen og gymnaset på Fagerborg skole. Min første lærerjobb var på Bolteløkka skole, men så i 1976 flyttet jeg hit til Sandungskalven og giftet meg med Egil. Det ble en stor forandring for meg på flere måter. De to første årene reiste jeg fram og tilbake mellom Bolteløkka og Marka, men dette ble både lang reise og slitsomt. Jeg søkte derfor om overflytting til Nordmarka skole på Bjørnholt, og dette ordnet seg slik at jeg arbeidet der fra 1978 til 1981/82. Det var en trivelig tid. Jeg arbeidet sammen med Jorun Hindbjørgmo, og vi hadde 10–12 elever fra markaområdet. Ungene ble kjørt til og fra skolen med bil, og vi hadde elever både fra Lørenseter, Sandungen og andre markaplasser. Det var ofte vanskelige kjøreforhold om vinteren, men sjåføren, Ole Gran, greide som regel å hente alle elevene med sin Transit.

Jeg sluttet på Nordmarka skole i 1982 og var så hjemme med de to døtrene mine i 15 år, noe som jeg ikke har angret på. Jeg har to flotte jenter, og den eldste er Marit. Hun er født 20. desember 1982 og var bare to måneder da Egil døde. Hun blir 26 år nå i desember. Marit er femte generasjon i en ubrutt slektsrekke her på Sandungskalven. Hun bor på Gjøvik og arbeider i hjemmesykepleien på Biri. Hun har samboer og en liten datter, Nora, på 4 ½ år. Jeg er bestemor, forstår du, og Nora er det første barnebarnet mitt. Det er stor stas!

Jeg var alene her inne i seks år, men så traff jeg Gunnar. Den andre datteren min, Anette, ble født i januar 1992. Hun blir snart 17 år og har begynt på idrettslinja på den videregående skolen på Roa. Hun er aktiv og sprek og driver med både korps, terrengsykling og ski. Hun har vært med på ritt både på Beitostølen og Golsfjellet.

Jeg har nå arbeidet nær ti år som lærer på Harestua skole. En dag jeg kjørte Anette til barnehagen på Harestua, nevnte jeg for rektor Halvor Kauserud at jeg svært gjerne ville begynne å jobbe som lærer igjen. Det gikk to uker, og så ringte han meg og fortalte at jeg kunne begynne der. Det var i mai i 1998, og siden har jeg arbeidet der, på barnetrinnet. Jeg ble kjempeglad for dét og stortrives på Harestua skole. Jeg er der nå stort sett hver dag og har lese- og skriveopplæring for elever fra 1. til 5. klasse. Men så i fjor ble jeg sykmeldt på grunn av kneslitasjen og måtte opereres og få satt inn kneprotese. Jeg føler det går bedre nå for hver dag, og jeg går nå på aktiv sykmelding."

Det blir en liten pause i vår samtale, og jeg forteller Anne at jeg har tre flotte døtre som jeg er stolt av ... Når jeg regner med kona, har jeg fire damer å forholde meg til ...

"Du må smake på moltesyltetøyet mitt," sier Anne med ett. "Det er onkel Olaf som har vist meg alle moltemyrene her inne." Jeg smører på en skive og nyter de gule og saftfulle bærene fra de store skogene. Så fortsetter Anne å fortelle: "Jeg ble glad i onkel Olaf. Han bodde på Røa og var far til Bjarne og Henry Jensen. Olaf var her mye både mens Egil levde og ikke minst i den vanskelige tiden etterpå. Olaf og Egil satte garn sammen mange ganger, og de fikk alltid bra med fisk. Han lærte meg at det var fint å sette garn når det var et tynt snølag på land. 'Svart vann og hvitt land betyr mye fisk,' sa han. Da jeg ble enke, var Olaf mye her og hjalp meg. Vi satte garn og fikk abbor, ørret og sik til matauk. Han viste meg molteplassene på høgda her oppe, og han hjalp til med snømåking og vedkløyving. Olaf følte seg på en måte hjemme her på Kalven, og han førte tradisjonene videre ..."

Jensen-slekten fra Sandungskalven er stor. Rolf Jensen, som er sønn av Aksel Adolfsen Jensen, har vært skogfullmektig i Lunner Almenning, og han bor nå i Vestbygda på Harestua. Bjarne Jensen var journalist i Aftenposten og skrev mange epistler om livet inne på skogen. Disse samlet han så i boken "Skogsfolk og revestreker". Egils bror, Kjell, som bor på Stryken, har i alle år kjørt tømmer med maskin for Løvenskiold. Både Egil og Kjell var med faren sin, Helge, i tømmerskogen. Det var da de lærte det harde skogsarbeideryrket. Kåre og Olaf Tømte er sønner av Anna Adolfson Jensen, og tvillingparene Arvid og Arne, og Eva og Liv er barn etter Jul Adolfson Jensen og Agnes Andersen fra Nordre Land. De var de siste fastboende på Fyllingen gård. Kåre, Olaf og Georg Tømte, Aksel Jensen og Arne og Arvid Jensen fra Fyllingen var alle kjente langrennsløpere.

"Gunvor og Helge var mine svigerforeldre. Gunvor kom som tjenestejente til Sandungen, til forstmester Obel. Det var kort vei mellom Kalven og Sandungen gård, så det ble et par av de to. Gunvor arbeidet mye på Kikutstua sammen med Inga Larsbråten. Helge døde i 1978, men Gunvor kom mye hit til Kalven; det var her hun følte seg hjemme ..."

Jeg lar blikket mitt streife lett rundt i kjøkkenet der vi sitter. Det er et brukskjøkken, et levende kjøkken. I hjørnet står det en stor svartovn. Bordet er midt på gulvet og er mang en gang blitt brukt til lekselesing. På veggene henger det tegninger av Nora og Anette, og ved vinduet mot syd står gyngestolen. Bare en liten flatskjerm-tv i hjørnet forteller at den store verden ikke er så langt borte allikevel ...

"Vi bruker stua bare i helgene," sier Anne. "Ved vinduet her er det fint å sitte og se utover vannet. Gunnar pleier å sitte der med kaffekoppen sin. Det hender jeg gjør det koselig for meg selv og tenner et lys. Gjennom vinduet kan jeg se skiftningene i naturen, alle fargene og vinden som rusker i trærne. Når jeg sitter her, kan jeg se småfuglene som flyr til og fra og skumringen som senker seg over skog og vann. Andre ganger kan jeg sette meg ute på trammen med kaffekoppen og høre på skogsuset og se sola som går opp over tretoppene. Det betyr mye for meg å bo slik, men du må like det, du må like stillheten og ensomheten. Nordmarka er blitt en stor del av livet mitt; her føler jeg meg fri, trygg og rik ... Jeg kan ikke tenke meg å bo noe annet sted ..."

Det var i februar 1983 at tragedien rammet Anne og lille Marit. Da døde Egil, en sterk 38-åring som hadde levd her hele sitt liv og arbeidet mer enn 20 år som skogsarbeider. Egil hogg tømmer for Løvenskiold, og han var en svært dyktig skogsarbeider. Han arbeidet under skogfullmektig Fossneset, og det fortelles at han var en storhogger, slik som Arvid Jensen på Fyllingen. Egil hogg tømmer i liene ved Sandungen og nordover, mens Arvid arbeidet lenger mot vest og Sørkedalen.

"Hvor var det du møtte Egil, da?" spør jeg. "Det var i tømmerskogen jeg så han for første gang. Skog og mark var det store for Egil, og det var her inne på Sandungskalven han hørte til," forteller Anne. "Høsten 1979 ble Egil rammet av hjerteinfarkt, og jeg sluttet på Nordmarka skole i november 1979, fordi Egil ble syk. Snaue tre år senere, på sankthansaften, ble han rammet av et nytt infarkt. Han var inne til utredning på sykehuset i november 1982, og det ble påvist at han hadde forkalkning i årene til hjertet. Til tross for at han var en ung mann, måtte han vente på tur, og det var et halvt års ventetid. Planen var at Egil skulle opereres i mai 1983.

Men det ble en hard høst. Jeg var gravid og ventet Marit ved juletider i 1982, og Egil var mer eller mindre arbeidsufør. Men han klarte ikke helt å holde seg i ro, det ble en og annen tur i tømmerskogen. Men ventetiden ble for lang for Egil; han døde natten til 19. februar 1983, bare noen fattige måneder før innleggelsen på sykehuset. Den gang følte jeg stor bitterhet på grunn av akkurat det."

Det blir tungt for Anne å fortelle om dette; hun gråter ... Selv om det nå har gått 25 år siden dette hendte og mye har hendt i livet hennes, så føler hun ennå sorg og savn ... Slik vil det vel være for oss alle, når noen som står oss nær, dør ... Sorgen forsvinner ikke, men den blir mildere og mindre smertefull med årene.

"Jeg vet hvordan Egil døde," sier jeg og håper at det vil bli lettere for Anne å fortelle. "Egil døde ved siden av meg i senga," fortsetter Anne. "Jeg våknet av at han fikk et anfall og kjempet for livet. Det var midt på svarte natta, og lille Marit var bare to måneder gammel. Jeg forsøkte å få liv i han igjen, men det nyttet ikke. Jeg fikk så ringt etter legehelikopteret på Lørenskog, og de ba meg sette ut lys, slik at de kunne finne fram. Etter en stund kom de, og helikopteret greide å lande her mellom huset og vannet. Men Egil var nok allerede død, så det var vel lite de kunne gjøre ... Jeg var veldig glad i Egil, og vi fikk så altfor kort tid sammen ... Med årene har jeg fått et mer realistisk syn på det som skjedde, men Egil vil alltid leve i tankene mine ... Det ble forferdelig tomt her da Egil døde, og årene som kom, var tøffe ... Jeg vet ikke hvordan jeg ville klart meg om jeg ikke hadde hatt vesle Marit. Hun ble selve ankerfestet for meg i den vanskelige tiden. Heldigvis har jeg klart å sette ord på mine følelser og ikke fortrengt sorgreaksjonene. Det har vært til stor hjelp for meg. Det er viktig å snakke åpent ut om døden og sorgen. I dag opplever jeg at jeg kan gi råd og hjelp til andre mennesker som har det vanskelig, og det gjør meg glad. Man modnes på en måte av motgang, og etter som årene har gått, har jeg fått roen og styrken tilbake."

"Men hvorfor ble du boende her, da?" spør jeg. "Mange andre tror jeg ville ha pakket sakene sine og flyttet til bygda eller byen, nærmere folk." "Å nei, det kom ikke på tale å flytte," fortsetter Anne. "Marka er på en måte blitt en del av meg selv, det er her inne jeg hører til. Den følelsen sitte dypt i meg. Det var her Egil vokste opp, og Marit har sine slektsrøtter i femte generasjon her inne på Kalven. Det kan være ensomt og tungvint til tider, men hvilken frihet og fred og ro vi har! Jeg vil ikke bytte med noen, og jeg er like glad og fornøyd hver gang jeg kan legge byen bak meg ... Etter at Egil døde, levde jeg alene her i mange år, helt til januar 1989; da kom Gunnar inn i livet mitt ..."

Anne stopper opp litt, og jeg føler at hun er i tvil om hun skal fortelle alt som skjedde den gangen etter Egils død ... Men så ser hun fast på meg og forteller videre, og jeg fornemmer en viss harme i hennes stemme ... "Jeg hadde det vanskelig den vinteren rett etter at Egil døde. Jeg var nedfor og sårbar, og så var det alle de praktiske tingene som måtte gjøres. En dag fikk jeg brev fra skogsjef Ragnar Andreassen hos Løvenskiold-Vækerø, der han skrev at de om ett år ville ha bruk for Sandungskalven som skogsarbeiderbolig. Jeg kom i en høyst vanskelig situasjon og følte utrygghet for det som var blitt hjemmet mitt. Skulle jeg miste Sandungskalven også, nå? Jeg har forpaktningskontrakten til både svigerfar og Egil, og følte den gang at jeg hadde rett til å fortsette å bo på Kalven. Derfor skrev jeg brev til skogsjefen, med kopi til godseieren, der jeg la fram min sak så godt jeg kunne. Dette var i april 1984, og jeg har etter det ikke hørt noe mer fra Løvenskiold. Jeg er takknemlig for alle de årene jeg nå har bodd her, men jeg føler at det er på grunn av min egen innsats at jeg bor her nå ... I dag føler jeg meg sidestilt med andre pensjonister i Marka som får lov til å bo her."

"I den vanskelige tiden var det godt å ha gode venner på Katnosa: Skiforeningens løypebas Petter Biong, hans kone Anne Sofie og de to barna Hedvig og Christoffer. Selv om det var ti kilometer til naboene våre, reiste Marit og jeg ofte dit, og de var alle en god støtte for oss i denne tiden. Dette samværet følte jeg var viktig, ikke minst på grunn av barna. Senere bygde Biong-familien hus på Harestua og flyttet dit.

Broren min, Terje, på Trehørningen hjalp meg også mye. Han lærte meg blant annet å bruke motorsaga. Han felte tørrgran oppe i skogen og fraktet stokkene ned til huset, og så gjorde jeg resten med motorsag og øks. Det var viktig å ha nok ved til vinteren. Jeg brukte også snøfreseren på gårdsplassen og husker at jeg klundret fælt med starting og splinter. Vinteren her inne er noe helt annet enn sommeren, da føler du virkelig at du bor langt inne i skogen. Det er to mil til Maridalen, 18 kilometer til Sørkedalen og 15 kilometer til Harestua og kjøpmann. Jeg har heldigvis egen bil, så i dag tar det bare 25 minutter å kjøre til bygda. Men fordi avstandene her inne er relativt store, må alt planlegges nøye. Jeg har vanligvis handlet inn matvarer for en hel uke.

Før i tiden kunne snødrev og vind føre til at veiene føyket igjen og at vi ble isolert en tid. Jeg har også opplevd å bli strømløs, uten telefon og vannløs på samme tid. Men i dag er alt så mye enklere. Veiene er godt utbedret, brøytingen er god, og vi har stabil strøm. Før var vi mye strømløse på grunn av trefall på linjene, og da var det nødvendig med strømaggregat her på Kalven. Nå har vi borevann med strømkabler, men før hadde vi innlagt vann fra bekken. En gang frøs vannet og var borte fra februar til juni.

Onkel Olaf var også en god støtte for meg da jeg ble alene. Han hjalp meg med mange praktiske ting, og vi satte garn og fikk sik i store mengder. Tiden rett før isen legger seg er fin for fiske. Vi som bor her, har garnrett på fire garn, så vi kan greie å ta inn en del til matauk. Siken er flott å lage fiskekaker av, og jeg er blitt fortalt at også gamle Adolf Jensen tok mye sik i gangstiden fra oktober og fram til jul. Han saltet ned siken i en diger trebutt, omtrent som spekesild, med mye grovt salt. Det var kona hans, Ingeborg, som hadde oppgaven med å gre garna.

De årene jeg var her alene, bare sammen med Marit og schæferen Binto, var det viktig for meg å ha struktur på dagen. Det måtte til for å få utført alle de praktiske oppgavene, og arbeidet førte også til at de tunge tankene kom på en viss avstand. Jeg husker at jeg trilla lille Marit på veien, og vi var på et utall av bærturer om høsten. I årenes løp har vi høstet av naturens grøde og plukket både sopp og molter, blåbær, tyttebær, markjordbær og villbringebær. I kjøkkenhagen dyrket vi grønnsaker og poteter, og vi fikk kjøpt elgkjøtt av jegerne til Løvenskiold. Vi bruker det naturen har å by på, og fryseren er som regel full ...

Da Marit ble større og skulle begynne på skolen, ble hun hentet med drosje og kjørt til skolen på Harestua. Jeg har også selv kjørt Marit og Anette til både skole og barnehage med min Pajero, og det har ikke alltid vært brøytet vei ... Av og til tar jeg med Marit på gravlunden der Egil ligger ... Jeg har også vært sekretær i Nordmarken Vel som i alle år har vært en aktiv forening og arbeidet for å skape et godt lokalsamfunn med flere fastboende i Marka. Syklubben var også et viktig treffsted for Markas kvinner. Det er viktig at vi føler at vi har et fellesskap."

Mens hun forteller, går tankene mine tilbake i tiden, til ungdommens år, da vi både fisket og gikk de lange skiturene gjennom Marka. Jeg ser for meg lyse sommerkvelder der jeg går langs land og fisker i Nordre Branntjernet og Kalvetjernet, oppe på høgda her. Det er fint å vandre over dette høydepartiet, og alltid har det vært godt med fisk å få. Jeg ser for meg tømmerskogen i Kalvelia og den sjeldne, store grana med "mutasjons-kost" i toppen, ved veien øverst i lia ... Jeg gikk forbi der nå sist i november, og den rare, store grana står der ennå, men nå er den omgitt av ungskog på alle kanter ...

Tidlig på høsten, så fort den første stålisen hadde lagt seg, gikk jeg innover vannene til Sandungen for å fiske røye på grunnene. Jeg ble en mester i å bedømme isforholdene og kjente alle de usikre stedene med strøm og tynn is. På Store Sandungen lå jeg på isen ved varpet, nord for Skysskafferodden, og kikket ned på røya som sirklet omkring blinken med veamark. Andre ganger fisket jeg røye borte ved øya i Vesle Sandungen. Det var en kald, men spennende opplevelse, og når jeg gikk hjemover igjen om kvelden, var det godt med fisk i sekken. Vi fisket også røye ved øya i Hakloa, øst og vest for Storøya i Bjørnsjøen og på Øyungen, i mer hjemlige trakter. Det kunne være en risikabel sport, noe en hendelse på varpet syd for øya i Øyungen vitner om ... En kar fisket ved siden av meg, men det var kaldt og han begynte å fryse. Han begynte å løpe og hoppe litt omkring for å holde varmen, men så plutselig brast isen under han, og han falt i vannet ... Men det var gutt som kom seg fort opp igjen! Han pakket raskt sammen og begynte å løpe nedover til bussen ved Skar ...

Den største ørreten som er tatt i Nordmarka, er på 11,8 kilo. Den ble tatt med garn rett ut for Haraldstangen i Store Sandungen. Nedre del av Katnoselva er ei god gyteelv, og det er forbudt å fiske i elva, opp til Kvernhusfossen.

Hovedskiløypa berører ikke Sandungskalven, men går over Store Sandungen fra Sandungen gård og til demningen. Det er mange som har gått der på sin ferd fra Mylla til byen ... Jeg husker selv, med noe frykt, den bratte nedkjøringen til Sandungsplassen. Etter å ha kommet velberget ned, var det godt å få komme inn på kjøkkenet til Sverre og Mathilde og få seg noe varmt i kroppen. Jeg ser for meg Mathilde som sitter ved svartovnen og passer på den store kaffekjelen. Hun hadde et skarpt blikk, og det hendte vi kom i snakk om slekt og slikt ... Per Finstad ble jeg kjent med gjennom mitt arbeid i Oslo skogvesen. Nordmarkingene har alltid hatt respekt for "øvrigheta", det er noe som ligger i dem fra langt tilbake i tiden. Mange levde vel en husmannstilværelse under godseieren. Per Finstad var ikke noe unntak i denne sammenheng. Han var kjent for å si sin mening og hevde sin rett overfor skogsjefen og andre byråkrater, men når godseieren kom inn i rommet, var Per taus og stod med bøyd nakke og fiklet med lua si ... Jeg opplevde den samme ydmykheten under fester på Hakloa før i tiden, ved juletider. Godseieren pleide å avlegge en visitt, og da han viste seg i døra, stilnet festen i ærbødighet for den store gjest. Men så snart godseieren var dratt, spilte musikken opp igjen og dansen gikk som før ... Ja, respekten for "øvrigheta" lå dypt i enhver nordmarking ...

Det fortelles at det ligger en finnetomt rett nord for Sandungsplassen, etter en som het Tarald, eller Harald, Finne. Han var en ufyselig fyr i all sin ferd og kunne også trolle. Sagnet sier at han druknet sin norske dreng i Skysskaffertjernet, syd for vannet, og mang en fisker har gått vettskremt derfra etter at gutten har gått igjen og skreket etter sin morder ... Øst for Sandungen ligger Haraldstangen, og lengst syd i Sandungen ligger et skjær som kalles Rakkerskjæret. Der skal Harald ha satt i land en flokk med rakkere, eller omstreifere, og forlatt dem der ... Den andre dagen hørte mannen på Hakloa ropene fra rakkerne, og han hentet dem i land. På Sandungen måtte folket forskanse seg, for de ventet hevn fra rakkerne; men de kom ikke inn og nøyde seg med å skjære juret av bjellekua på gården. Slik forteller Bjarne Jensen denne historien.

Anne smiler og er glad der hun sitter. Hun skjenker i ny kaffe til meg. "Men etter mange år alene møtte du Gunnar," sier jeg så. "Hvordan gikk det til?" "Linjekara fra Hadeland elverk kalte meg Reve-enka," sier hun med et smil om munnen. Etter en liten stund forstår jeg poenget ... "Ja ja," tenker jeg ..., "slik var det ..."

Først kom det en "[v]en vakker brun" [...] svær kar og kvast syn".
"La'n gå, la'n gå! Jeg trenger ikke hans råd." sa Reve-enka.
Så kom det en "[v]en vakker grå, lang kropp og lite på".
"La'n gå, la'n gå, jeg trenger ikke hans råd!" sa Reve-enka.
Så kom det en "[v]en vakker hvit, tett vadmel og uten slit".
"Men det ble ikke bedre, det: 'La'n gå, la'n gå, jeg trenger ikke hans råd,'" sa Reve-enka nok en gang.
Men den fjerde kvelden kom det en som Reve-enka ville ha: "Kjære, be ham inn å sjå, han har gode råd!" "Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos Reve-enka med det samme."

Anne forteller videre ... "En dag kom Marit løpende inn til meg og ropte ivrig: 'Mamma, mamma, det står en mann ute på trappa!' Jeg gikk ut, og det var Gunnar som stod der," sier Anne. "Og siden den gang har han vært her ..." Gunnar kommer fra Venner i Sørkedalen, han er skogutdannet, og han har nå arbeidet for Løvenskiold-Vækerø i mange år.

"Lykken smilte til meg til slutt!" sier Anne. Vi må le litt begge to; så blir det stille på kjøkkenet der vi sitter. Jeg hører en bil kjøre forbi utenfor på Nordmarksveien. "Det er vel Løvenskiold-karene som er på vei til arbeidet," tenker jeg. Jeg føler at jeg har fått utrettet det jeg skulle, og det er på tide å bryte opp ... Jeg ser ut av vinduet og lar blikket hvile ved vannflaten en kort stund. Det er fortsatt stille, men skydekket ligger ikke lenger så lavt over skog og vann ...

"Hva tenker du om fremtiden, da?" spør jeg Anne. "Jeg vil fortsette å bo her så lenge jeg kan," sier hun. "Vi har kjøpt et hus på Harestua, så du kan si at vi har hytte i bygda, men det er her vi bor ... Det er her på Kalven jeg trives, det er så godt å komme tilbake hit når jeg har vært noen dager borte. Her er det fritt og fredelig. Elgen trasker uforstyrret forbi på flatene, det hender reven er på besøk, og borte ved bekken kan jeg møte fossekallen ... Marit har slått seg ned på Gjøvik med sin familie, og Anette er fullt opptatt med sine ting. Men ingen vet hva fremtiden bringer; de vil nok begge søke tilbake til Marka og Sandungskalven ..."

Livet kan treffe deg hardt, uventet og urettferdig noen ganger ... Men etter de sterkeste stormkast vil solstreif igjen bryte fram, og nye spirer vil gro slik som før ... Etter vinter og kulde vil vårens milde vinder bre seg over skog og vann ... Ja, selv etter havets skumhvite brottsjøer vil småbølger igjen slå mot land ... Og kjærlighet ..., hva er det ...? Ofte kan den være så sterk som stålis ..., som malmfuru ..., men av og til er den bare som en mild og flyktig vind i trærnes kroner ... Vi vet det ikke selv, men mennesket har skjulte og uante krefter når det røyner på. Bare du ikke gir deg over, men kjemper ... Da vil du til sist belønnes med sinnets glede og kjærlighetens gave ... Slekter vil komme og slekter vil gå ..., men det du har skapt av liv, vil leve i evighetens lys ...

Da jeg går, får jeg med meg en pose med abbor og ørret. "Ta det," sier Anne, "jeg kan sette garn og fange mer ..."

Så kjører jeg Nordmarksveien sydover mot bygda ...